Sakkyndig erklæring om Philip Manshaus viser rettsstatens mørke side

Kan en iskald morder, som dreper sin egen lillesøster grunnet en paranoid forestilling om «rasekrig» være mentalt frisk? Kun hvis saken kan misbrukes til politiske formål.

At drapssiktede Philip Manshaus er iskald, og har omtrent den samme emosjonelle kompleksiteten som en makrell, er åpenbart for de fleste.

Han har drept et nært og uskyldig medlem av egen familie. Samt forsøkt å massakrere en moské.

Manshaus er kort forklart så gal som det er mulig å bli.

Likevel konkluderer tre «sakkyndige» med at Manshaus er helt frisk og fin. Slike handlinger er åpenbart helt normalt.

De tre sakkyndige er psykiater Rita Lyngved, psykolog Anne Lill Ørbeck og psykiater Helge Haugerud.

Hvor mye penger de tre geniene har fått for å skrive rapporten sin er uvisst. Asker og Bærum tingrett har ikke gitt Akroma.no innsyn i disse utgiftene.

Vil utnytte saken politisk

At norske myndigheter ønsker å utnytte Manshaus-saken til å slå ned på politisk og ideologisk dissens, er også meget åpenbart.

I stedet for å behandle Manshaus som klin sprø, er det langt mer lukrativt å skylde på at han gir uttrykk for å ha «feil meninger». Fortrinnsvis om masseinnvandring, voldsgjenger, grooming-saker, bilbrannner, boligmangel, trygdeeksport og velferdsturisme.


Slik kan en tragedie utnyttes på kynisk vis.

Man gir en drapssak, hvor gjerningspersonen fabler om politiske motiver, den ønskelige oppmerksomheten. Dette for å skape sympati med de ønskelige ideologiske direktivene. Samtidig med at man på opportunistisk vis kan angripe saklig og vel begrunnet politisk motstand.

Noe som unektelig fører til at uskyldige blir svertet, for helt legitime synspunkter. Samt at Manshaus selv ikke får den behandlingen og oppfølgingen som han helt klart trenger.

Sakkyndiges rolle

Dersom man vifter med en tykk bunke tusenlapper foran ansiktet på tre personer, som åpenbart er utdannet langt over sine reelle mentale evner, er det utrolig hva man kan oppnå av resultater.

Akkurat dette gjelder generelt for justissektoren i Norge, og det er på ingen måte spesielt for Manshaus-saken.

Dette er fordi sakkyndige i norske rettssaler bare er mennesker de også. Mennesker som begjærer kostbar forbrukerelektronikk, dyre reiser, flotte luksusmøbler, eksklusiv parfyme og fine boliger. Da er den seddelbunken alltid like fristende.

Slik er det i barnevernssaker og straffesaker. Til og med i trygderett og jordskifterett.

Personer som mangler kognitive evner og motorikk til å satse på yrkesfag, og som er for dumme til realfag, ender gjerne opp i justissektoren. Som dommere, sakkyndige og advokater. De ender også opp i offentlig forvaltning, politikk og medier.

Da er det å forvente at slike tragedier som Manshaus-saken blir misbrukt til politiske og ideologiske formål.


Les også Akroma.no anonymt på TOR: 

akromaazzte7avtv.onion


Del innhold: