Scam-callsentre i Bengal har mange likheter med norsk offentlighet

Å se YouTubere avsløre telefonsvindlere i Asia er underholdende. Samtidig er det trist å vite at den samme type svindlere befolker norsk politikk og norske medier.

Det såkalte demokratiet i Norge er åpenbart det største bedraget av alle. En lang liste nær sagt identiske partier som folk kan stemme på ved «valg» gir folk et inntrykk av variasjon, men i realiteten er de stort sett bare ett og samme parti.

Angivelig er dette løst definerte og noe uklare demokratiet også verdens beste system, ifølge demokratene selv.

I virkeligheten står Norge overfor en lang rekke problemer som ikke kan la seg løse parlamentarisk, eller med å putte en papirlapp i en boks på valgdagen. Et eksempel på dette er de høye strømprisene og de høye drivstoffprisene. Ingen norske velgere har stemt for dette, men de får det likevel. Fordi politikerne i de «ulike» partiene ønsker at ting skal være sånn.

Det er ikke uten grunn at mange føler seg lurt etter å ha stemt på Støre og Vedum. Det ble aldri «vanlige folks tur» likevel.

Scam-callsentrene i Bengal har omtrent samme målsetning som norske politikere og norsk presse. De vil melke mest mulig penger ut av ofrene sine, som typisk er naive amerikanere eller europeere.

«Herro. I’m carring frum Micrusoft customer suppert. May I have access to yer computer?» er jevngodt med falske nyhetsartikler om kriger og internasjonale konflikter, og politikernes løgner om statlig forvaltning av energi. Målet er det samme, berike seg på andres bekostning.

Nepotismen, broilerne og avtalene under bordet som preger norsk politikk og norske medier, kan på mange måter også sammenlignes med hvordan scam-callsentrene er styrt av lokal mafia og organiserte kriminelle bander i land som Bengal.

Mange gir uttrykk for frustrasjon over det politiske systemet i Norge og norsk offentlighet. Noen oppretter alternative medier som Document, Resett og Steigan. Andre prøver å skape politiske partier som liksom skal konkurrere med det etablerte storpartiet, fordi de tror på parlamentariske løsninger. Dermed dukker det opp småpartier som NKP og Demokratene.

Ingen av disse lykkes med noe som helst annet enn å lufte frustrasjoner, fordi mange trolig ikke skjønner at det systemet de står overfor er en eneste stor svindel. Hele det norske systemet er en eneste stor callsenter-scam, det er hva det er.

Jo før man oppdager dette, og aksepterer det, desto lettere er det å posisjonere seg selv så langt vekk fra dette systemet som mulig. Det er ingen grunn til å ha noe med det å gjøre.

Det hjelper også å se norske politikere og redaktører som callsenter-scammere. Dette bidrar til å fjerne den ufortjente respekten og anerkjennelsen vi ellers kan gi dem. Når alt kommer til alt så er de bedragere, som kun er ute etter makt og innflytelse – og dermed pengene til folk. Eventuelle forskjeller på disse, og svindlerne i land som Bengal, er i beste fall symbolske.

På samme måte er det også med enkelte livssynsorganisasjoner i Norge. Disse er drevet av yrkeskriminelle, som kun er ute etter å svindle til seg penger.

Sånn er det dessverre i de fleste europeiske land. Kulturmiddelklassen, også kalt skravleklassen, de er kjeltringer. Notoriske bedragere.


Del innhold: