Kriminelle gjenger og militære våpen er en dårlig miks. Likevel har norske medier og norske politikere bestemt seg for å utstyre disse med våpen.
Kulturmiddelklassen i Norge ser ut til å ha tatt en liten pause i trakasseringen av «ytre høyre», og de har tatt en liten pause i skrytingen av hvor mange mRNA-boostere de har tatt. I stedet har de nå vært opptatte av å sende militære våpen til kriminelle gjenger i Ukraina og Øst-Europa.
Vi kan gjerne se litt nærmere på hva slags typer som har fått våpen fra vestlige land som Norge.
Videoer som spres på Telegram og Twitter viser det som trolig er øst-eureopeiske kriminelle gjenger som Azov, med militære beskyttelsesvester og våpen, som stopper sivile som prøver å flykte – og dreper dem.
Her er et videoopptak som viser hvordan et ungt par blir stoppet idet de prøver å flykte fra Mariupol. De blir dratt ut av bilen og skutt i hodet.
Her er en video av en fyr som blir dratt ut av bilen på dagtid, banket opp og skutt av to menn i sivile klær med militær utrustning.
Det er naturlig å stille spørsmål ved hva norske panservernraketter og norsk militært utstyr vil bli brukt til der nede. Men altså, det er vel mer et retorisk spørsmål.
Kulturmiddelklassen i Norge har vist seg å være svært ivrige på å sende norske militære våpen ned dit. Mer våpen betyr vel mer action.
Selvfølgelig gir de også inntrykk av å være «veldig bekymret» for folk som må flykte fra krigshelvetet i Ukraina. I virkeligheten er de åpenbart ikke bekymret i det hele tatt, de vil bare godhetsposere etter å ha tatt til orde for å forsyne kriminelle gjenger i Øst-Europa med norske militære våpen.
De er så gode mennesker. De har alltid de «riktige» meningene.
Godhetsposørene går først ut på banen med ønsker om eskalering av kriger hvor Norge er innblandet. Deretter godhetsposerer de med å ville ta imot folkene som må flykte fra disse krigene.
Dette er ikke noe nytt fenomen. Slik er det med alle kriger som Norge bidrar i. Kulturmiddelklassen går alltid foran med budskap som kan oppsummeres som «mer pang-pang, mer bra».
Gulfkrigen mot Irak i 1991, invasjonen i Somalia i 1993, krigen i Bosnia fra 1993–95, Kosovo-krigen i 1999, krigen i Afghanistan fra 2001 frem til i dag, Irakkrigen fra 2003–2011 og krigen mot Libya i 2011. Alle disse krigene ble aktivt fyrt opp under av den norske kulturmiddelklassen, som deretter utgir seg for å liksom «bry seg om flyktninger» og score godhetspoeng med å kalle seg «antirasister».
I mitt bestiarum vocabulum er den norske kulturmiddelklassen som sådan gjerne oppført som aggressive konformister, posører, hyklere, dobbeltmoralister, sykofanter, krigshissere og så videre. De taler med to tunger. Likevel er de oppfattet som en autoritet av mange, som folk gjerne lytter til.
Jeg mener vi alle kan slutte å stemme på partiene deres. Vi kan slutte å betale for milliard-mediene deres. Vi kan begynne å se dem for hva de egentlig er, som krigskåte spissborgere med et sterkt markeringsbehov. Så kanskje, bare kanskje, vil hjulene på krigsmaskineriet deres etter hvert falle av.
