Uthenging, sjikane og sosialt press mot vilt fremmede fungerer som regel dårlig. Likevel prøver de å bruke slike metoder.
Torsdag formiddag. Jeg er i full gang med å jobbe. Det er ganske mye å gjøre. Jeg er en høyt utdannet person som har en god jobb, som det praktisk talt er umulig å sparke meg fra. Det jeg leverer er nødvendige tjenester, og kontraktene jeg trenger er allerede i boks. Jeg er en del av den gruppen som forskere viser til når de hevder at det nye ytre høyre er godt utdannet, godt voksne og tjener godt. Jobber jeg full tid så har jeg godt og vel en million kroner brutto i 2022. Allerede den 22. mars passerte jeg 100 000 kroner i brutto for mars måned.
Dette setter meg i en posisjon hvor jeg ikke er avhengig av goodwill fra noen. Jeg er ikke avhengig av å være godtatt av aggressive konformister og fanatikere. Jeg trenger ikke være politisk korrekt, tilpasse meg, være underdanig eller krype. De eneste gangene jeg kneler er når jeg trener eller plukker grønnsaker. Mesteparten av mitt voksne liv har jeg levd på utsiden av samfunnet deres, og det er der jeg trives. Det er der jeg har lært å bygge mitt rike.
Kort forklart er det lite eller ingenting utenforstående egentlig kan gjøre for å ramme meg.
Politisk sett er jeg en såkalt ancap, en anarko-kapitalist. Dette betyr at jeg er til høyre for venstre, og dermed en «nazist». Riktig nok har jeg en god tone med mange kommunister og nasjonalsosialister i Norge, selv om vi kan være uenige om mange ting. For eksempel er jeg veldig glad i ting som individualisme og fri enterprise. Jeg er også motstander av det såkalte demokratiet, fordi jeg mener at et slikt styringsverktøy er uegnet i en digital tid hvor alle får propaganda rett i hånden på smarttelefoner. I prinsippet kan det store flertallet narres til å gå inn for hva som helst.
Gangstalking
I årevis har jeg blitt gangstalket av det jeg oppfatter som et venstreekstremt miljø rundt Antifa, Arbeiderpartiet, MDG, Rødt og Human-Etisk Forbund. Det er blitt spredd løgner om meg på blogger som «Radikal Portal» og sånne ting. Noen av dem sprer også løgner om meg på Twitter og Facebook. Uthenging, sjikane, falske tips til myndighetene, trusler, vold og skadeverk inngår i denne pakken deres.
Jeg er på ingen måte alene om å bli utsatt for dette. Ganske mange opplever det samme. Eller verre. Ekteparet Rønning i Trondheim opplever å få klistremerker satt opp på inngangspartiet sitt, de blir utsatt for trusler, uthenging og vold.
Slike organiserte personforfølgelser er metoder som disse miljøene bruker for å presse folk inn i konformisme. Det er en straff, en hevn, som rettes mot alle som ikke marsjerer i takt. Og jeg har aldri vært spesielt god til å marsjere i takt.
Ikke overraskende er disse fanatiske miljøene selv blitt en målskive for såkalt høyreekstrem terrorisme, over hele Europa. For et drøyt tiår siden ble disse miljøene selv utsatt for en brutal massakre her i Norge. En fullstendig galmann klikket og gikk til angrep på dem. Mye tyder på at denne saken gjorde et visst inntrykk på dem. Selv har jeg aldri tatt stilling til saken. Ikke egentlig.
Det jeg derimot noterer meg er at de er sinte og sure for at jeg ikke gir dem tilstrekkelig sympati. Først angriper de meg, så blir de selv angrepet av noen, og deretter blir de sure for at jeg ikke tar deres parti. Det er egentlig litt rart.
Selv har jeg ingen ønsker om å ta del i deres interne diskurser, konflikter, skikker, ritualer eller deres sosialisering. Jeg gråter ikke over deres tragedier, og de gråter ikke over mine. Det er ingen kulturelle tilknytninger eller emosjonelle bånd. Slik er virkeligheten. Vi kan gjerne late som om ting ikke er sånn, som om ting er annerledes, men det er sånn, og vil alltid være sånn. For meg vil disse alltid kun være fremmede.
Gruppepress
Realiteten er at jeg har ingenting til felles med dem, disse miljøene. De er ikke mitt folk. De er ikke min stamme. Ikke min gruppe. For meg kunne de like gjerne vært en fiendtlig gruppering på andre siden av jordkloden. Likevel, til tross for dette, prøver de å utøve det som kalles peer pressure eller gruppepress mot meg. Det er shaming-taktikker og den type ting, fordi jeg ikke tar del i deres interne verdisett, deres kultur og sjargong.
Saken er den at skal gruppepress fungere, må det være en gruppe til å begynne med. Det må være en grunnleggende felles forståelse, en grunnleggende empati, og det er det ikke i dette tilfellet. Du kan ikke utøve gruppepress mot noen vilt fremmede som står helt og fullstendig utenfor gruppen din. Som et eksempel vil ikke sosialt press innad i Nord-Korea ha noen effekt på en nordmann her i Norge. Det er fordi det ikke er noe fellesskap med dem. Det finnes ikke noe minste felles multiplum.
Så de prøver, og prøver. År ut og år inn. Sjikane, løgner og uthenging av meg, som om dette skulle være godt for noe. Som om de kan oppnå noe. De bruker til og med navnet mitt på en måte som indikerer at jeg er, eller skulle være, en av dem. Som om de kjenner meg og vet hvem jeg er, og det gjør de jo ikke. På noen måter er dette som å se cargo-kultene i Stillehavet når de snakker om den forgjettede amerikaneren John Frum.
Mennesker er fra naturens side tribalistiske. Befolkningen i Norge har alltid (dypest sett) bestått av ulike stammegrupper. Industrialiseringen har skapt et tynt dekke over dette fenomenet, men menneskelig natur vil alltid skinne gjennom. Med multikulturen er det blitt introdusert enda flere stammegrupper i Norge enn hva som opprinnelig har vært tilfelle.
Disse miljøene har altså sin stamme, og jeg tilhører en helt annen stamme. Når sant skal sies så ville jeg ofret hvem som helst av dem dersom jeg måtte berge meg selv, eller noen fra min egen stamme eller inngruppe. Det er realiteten, og under slike omstendigheter er det ikke mulig å drive gruppepress.
For å illustrere dette nærmere så tror jeg ikke de skitne yokelsene i filmen «Deliverance» har mye sosial påvirkningskraft på rollefiguren til Burt Reynolds heller. Der er det ikke mye empati verken den ene eller den andre veien. Slik fungerer menneskelig gruppedynamikk, og slik har det alltid fungert. Dette er naturlige egenskaper som ikke er blitt avlet ut av nordmenn på noen få generasjoner.
Jeg er en fremmed for dem, og de vil alltid være fremmede for meg. Foruten grunnleggende basisbehov så tror jeg ikke vi har noe felles. Vi er i alle tilfeller ikke helt der at de kan drive sosialt press mot meg, og vinne frem med dette.
PST er ikke fienden
PSTs oppgave er å sørge for sikkerheten til statsforvaltningen. De samler informasjon og lager nettverkskart med oversikter over hvem som kjenner hvem, og hvem som mener og tror på hva. På mange måter driver de med en antropologisk øvelse, hvor de kartlegger stammestrukturer. Og det må de få lov til å gjøre. Det er ikke noe galt i seg selv. Utfordringen er hvordan denne informasjonen blir brukt, og av hvem. Ingen er tjent med et overvåkningssamfunn hvor én stamme bruker PST som et redskap til å få makt over en annen.
Offentligheten bør ha en bevissthet rundt dette her, og være klar over hvordan ting fungerer og at en slik innsamling finner sted. Selvfølgelig er det ingenting noen kan gjøre noe med, men det kan være greit å ha det i bakhodet.
Jeg tror også at PST selv kan ha mye å tjene på å se konfliktlinjer i Norge som en stammekonflikt. Ting blir litt klarere og mer tydelig på denne måten.
Så PST er ikke verken en fiende eller en venn av noen. De er bare et redskap. Et verktøy som samler inn informasjon og som systematiserer denne. Det er deres oppgave, som et ledd i det å sikre statens interesser.
Jeg for min del har ikke noe gitt ansvar overfor PST, eller noen andre, for å bidra til å sikre tryggheten til fremmede som hater meg. Dette er noe jeg har tenkt ganske mye på. For meg er ikke såkalt høyreekstrem terrorisme noe umiddelbart problem, ganske enkelt fordi jeg ikke er i noen definert målgruppe for disse antatte og hypotetiske terroristene.
Når nå en masse fremmedkrigere returnerer etter å ha skaffet seg krigserfaring i Ukraina eller noe, og kanskje noen av dem med tiden finner ut at de vil vise disse grupperingene i Norge hvor David kjøpte ølet, så er det ikke egentlig mitt ansvar. Det som skjer, det skjer. Så lenge de ikke gjør det på plena mi, slik at jeg må rydde opp, så er det ikke noe som angår meg. Jeg har kun meg og mitt å være ansvarlig for.
Hvis jeg en dag får kjennskap til at noen planlegger noe helt overilt, så er det ikke noe jeg ønsker å bli trukket inn i med å ringe 112. Det er ikke min byrde å berge disse grupperingene fra verdens underfundigheter. Noe sånt ville være en irrasjonell og helt absurd ting å blande meg inn i. Det er ikke min oppgave å utføre overilte handlinger heller. Alt jeg ønsker er å være der jeg er, utenfor det hele, kun opptatt med mitt.
Enkelt forklart kan det hele, disse grupperingene og problemene de har, bare få seile sin egen sjø for min del. Å legge meg opp i slike anliggender er kun bortkastet tid og energi. Jeg tror det eneste riktige er å eventuelt la disse grupperingene begrave sine egne og slikke sine egne sår, uten min innblanding på verken den ene eller andre måten. Derfor kan ikke jeg være til hjelp for PST eller noen andre med informasjon.
Kommentarfeltet er flyttet til Telegram: