Trenger vi virkelig en ny tilkoblet dings, som attpåtil er festet på kroppen?
Algoritmene har lenge prøvd å prakke på meg smartklokker. Det kommer aldri til å skje.
Trolig har algoritmene delvis nailet hvem jeg er. En fyr i en alder hvor fritid og livskvalitet begynner å bety mer og mer, og algoritmene prøver så godt de kan å utnytte dette med å velge reklamer som angivelig passer til målgruppen de mener jeg tilhører.
Markedsføring er en overraskende kynisk disiplin. Jeg har oversatt en del markedsføringsinnhold, og vet at produkter som markedsføres til kvinner skal spille på hvordan de kvinnelige forbrukerne føler at produktene er riktig for dem. Markedsføring overfor menn skal derimot spille på at ting angivelig er praktiske og fornuftige.
I fjor oversatte jeg salgsmateriell for brystproteser som er rettet mot kvinnelige kreftpasienter. Dette er produkter som målgruppen skal føle seg trygge på, de skal føle selvsikkerhet og de skal oppleve at disse protesene er riktig valg. Produkter rettet mot menn har en annen pitch. Mannlige forbrukere skal vite at produktet eller tjenesten er det mest fornuftige og kvalitetsbevisste valget.
Empiri viser at disse kjønnsbaserte tilnærmingene for salg og markedsføring faktisk virker. På samme måte er det med politisk propaganda. Menn skal vite at å stemme på et parti eller en politiker er det fornuftige og praktiske valget, og kvinner skal føle at partiet ivaretar deres politiske interesser.
Når det kommer til smartklokker så vet jeg at de lyver, dersom de hevder at en IoT-dings som sender informasjon om brukerne til produsenten liksom er det fornuftige valget for meg.
«Du, Johan Slåttavik, trenger en dings på kroppen som sender informasjon om alt du foretar deg til Samsung, Apple, Fitbit, Garmin, Mobvoi, Polar og Huawei. Dette er det fornuftige valget for deg.»
Det er grovt sett litt sånn.
Sannheten er at jeg i årevis har vært fullstendig nazi på kryptering med PGP, VPN og bruk av TOR. Jeg er en kompromissløs kritiker av NSAs masseovervåkning, og påfunn som E-tjenestens program med «tilrettelagt innhenting».
Slik jeg ser det er smarttelefon ille nok. Jeg har brukt nok tid på å «ufarliggjøre» smarttelefonen jeg har så mye som mulig. Jeg trenger virkelig ikke enda en dings med mikrofon, GPS, bevegelsessensorer og internett-tilkobling.
En upraktisk ting
Riktig nok er jeg glad i klokker. De er veldig fine til å fortelle meg hvilken tid det er på døgnet. Noe jeg lurer på omtrent en gang i timen. Derfor trenger jeg noe som er pålitelig. En smartklokke som må lades opptil én gang i døgnet vil dermed være upraktisk for meg.
Derfor foretrekker jeg mer gammeldagse klokker. Noe som bare fungerer, uten at jeg trenger å koble til ladere eller oppdatere firmware. Mekaniske klokker er bra, de har ingen elektronikk og drives av en fjær. Dagens versjoner har stort sett vært uforandret siden 1600-tallet, fordi de funker.
Til nød kan jeg også nøye meg med noe som er drevet av en kvartsoscillator, også kjent som «quartz». Favoritten min er en billig G-Shock. Den gjør alt jeg trenger, nemlig å vise tid og dato. At den ikke sender informasjon om brukeren til internasjonale milliardkonsern er en feature slik jeg ser det. Konseptet med «set it and forget it» er jeg også veldig glad i.
Likevel er smartklokker blitt stadig mer populære. Ifølge tyske Statista er det godt og vel en halv milliard smartklokker i verden. Apple er den klart mest populære, særlig i USA. I Storbritannia er det Fitbit som gjelder. Dette innebærer veldig mye informasjon om brukerne som går over internett. Disse dataene er også et produkt, som kjøpes og selges.
Jeg har ingen behov for å være en del av dette.