FOTO: Akademikerne CC-BY-SA 2.0.

Snakkeklassen bør ikke få legge premissene for offentlig debatt

Trolig er det på høy tid at folk slutter å debattere ting som opptar dem, på kommentariatet og snakkeklassens premisser. Erfaringsmessig kommer det ingenting konstruktivt ut av en slik tilnærming.

I en kronikk i Aftenposten lørdag, går Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås langt i å stemple mennesker som er kritiske til en negativ samfunnsutvkling som konspiratoriske, hysteriske og monomane.

Åmås har åpenbart sett seg lei på at folk finner sammen, og prater om ting som opptar dem. Attpåtil på premisser som ikke er lagt av snakkeklassen. Uten å invitere snikksnakkiatet som ordstyrere.

Tenke seg til.

Holdningene som Åmås demonstrerer i denne saken, er i grove trekk de samme som Jan Arild Snoen demonstrerer, når han bærer seg over at folk han ikke kjenner prater sammen – attpåtil på måter som Snoen ikke godkjenner.

Les også: Jan Arild Snoen – en digital nabokjærring som lurer bak gardinene

Både Åmås og Snoen tilhører en gruppe jeg liker å kalle «gale naboer» eller «digitale nabokjærringer» [med æ]. I og med at de konstant søker å legge seg opp i hva du og vennene dine snakker om ute i hagen din.

Dere snakker om helt feil ting. På helt feil måte. Til helt feil tid. I tillegg uten å ha invitert den gale naboen over gjerdet, slik at han eller hun kan være ordstyrer i samtalen deres.

La oss for ordens skyld kalle disse holdningene gal nabo-syndromet.

«Vi bestemmer hvordan du skal prate»

Riktig nok eksisterer det noen grupper på Facebook, hvor mennesker sitter år ut og år inn og forbanner islam. Dette ser disse menneskene på som patriotisme av beste slag. Og de er selveste fasiten på gode patrioter, der de sitter og deler de samme utslitte memene som i fjor.

Poenget mitt her er ikke at disse menneskene som kritiserer islam på Facebook nødvendigvis tar feil. Islam er et kjempeproblem på verdensbasis. Ingen ved sine fulle fem kan nekte for det. Men den Facebook-baserte debatten er på alle måter for spesielt interesserte.

Jeg for min del foretrekker å heller gi faen i å delta, i stedet for å konstant klage og sutre over måten disse menneskene velger å debattere på.

Hvis noen ønsker å tilbringe all sin tid med å løpe rundt inne i et diskursivt hamsterhjul, så må de få lov til å gjøre det, mener jeg. Enten de sitter på Facebook og kritiserer islam – eller de heter Jan Arild Snoen, Bjørn Stærk og Knut Olav Åmås – og følgelig er monomant opptatt av hvordan folk snakker sammen.

Begge deler er like meningsløst.

Slik jeg ser det, er det ingen prinsipiell forskjell på gjengen som sitter på Facebook og kritiserer islam år ut og år inn – og på gjengen som sitter i den mediale sandkassen og monomant bærer seg over førstnevnte gruppe.

Den samme hamster-mentaliteten eksisterer hos begge grupper.

Når figurer som Snoen, Stærk og Åmås påtar seg oppgaven å legge premissene for hvordan andre skal samhandle og kommunisere, så mener jeg de tar seg vann over hodet.

Jeg for min del har ingen ønsker om å legge meg opp i hva folk velger å prate om, eller hvordan de velger å prate. Kanskje er det meg det er noe galt med.

La nå folk gjøre som de vil

Poenget mitt her er selvfølgelig at alle bør få gjøre akkurat som de selv vil.

Om de vil debattere islam på Facebook, og dele de samme gamle memene, eller om de vil sitte i Aftenpostens sandkasse og bygge sandslott med Erik Tornes.

Det bør være opp til hver enkelt hva de ønsker å gjøre, og hvordan de ønsker å samhandle med andre.

Da er det ikke opp til oss utenforstående å ville legge premissene for den samhandlingen og debatten som finner sted. Noe sånt er fullstendig uhørt.

Hvis leserne til alternative medier som Document og Resett skulle ønske å danse rundt i bastskjørt, mens de tilber et alter med Sylvi Listhaug, så må det være deres sak. Det er ikke min sak eller mitt problem. Videre er det ikke Åmås, Stærk og Snoens sak eller problem.

Objektivt sett er det ingen grunn til å bry seg i utgangspunktet. Folk må kunne ha den friheten til å gjøre som de ønsker.

Å la snakkeklassen legge premissene for offentlig diskurs og debatt, er som å la «gale naboer» komme og legge premissene for hvordan du og vennene dine skal prate med hverandre ute i hagen din.

Del innhold: