Sofie-saken viser at Trump har helt rett om mediene

Doner Bitcoin til Akroma.no

kr.

Doner et egendefinert beløp

Personlig informasjon

Sum donasjon: 50,00 kr.

President Donald Tump har mange ganger uttalt at fake news-mediene er folkets fiender. Dette kan være riktig, men aller mest er de sin egen verste fiende.

Noe den mye omtalte Sofie-saken til VG vitner om.

Hverdagen i mediehus som VG, Aftenposten, NRK og Dagbladet er preget av intriger, maktkamp, sjalusi og til dels innviklede sosiale spill.

Sofie-saken vitner blant annet om hvilke bånd som eksisterer mellom en fraksjon i Arbeiderpartiet, som ville ramme Trond Giske, og med VG internt.

Mye handler om å holde seg inne med de rette folka. Om å gjøre det de vil at du skal gjøre. Selv om det kan gå på akkord med egen samvittighet og overbevisning. Det er på alle måter en stressende hverdag.

Dårlig ledelse

VG-journalist Lars Joakim Skarvøy ble kastet under bussen av sin egen sjef, ansvarlig redaktør Gard Steiro.

Til tross for at Steiro som redaktør hadde kontrollen gjennom hele prosessen med Sofie-saken. Og til tross for at Steiro selv hadde begge armene dypt inne i saken.

Ansvaret for Sofie-saken ligger på Gard Steiro alene. Likevel er det en ung journalist som bli trukket ned i den malstrømmen som Steiro har laget.

Jeg vil argumentere for at Lars Joakim Skarvøy er like mye et offer i saken som det Sofie selv er.

Trolig vil ikke alle være enige med meg i det. Men det er slik jeg vurderer saken fra utsiden.

Steiro har vist vanvittig dårlige lederegenskaper i Sofie-saken. Akkurat det tror jeg alle kan være enige om.

Blir trolig sittende

Til tross for at Sofie-saken vitner om et råkjør av kilder og medarbeidere, og om dårlig ledelse, blir Gard Steiro trolig å fortsette som redaktør i VG.

Sofie-saken ble onsdag felt for full musikk i PFU. Som forventet. Men det var på grunn av publisiteten saken hadde fått. På grunn av den omfattende publisiteten kunne ikke PFU lenger vaske de skitne hendene til sine venner og kollegaer. Som de så ofte gjør ellers, i saker som er minst like alvorlige.

PFU hadde med andre ord ikke noe annet valg enn å felle VG. For å opprettholde imaget sitt, som et ansvarlig og etisk selvdømmeorgan.

Dersom Sofie-saken ikke hadde omhandlet en norsk topp-politiker som Trond Giske, og fått masse omtale, ville trolig saken havnet i søppelkurven til PFU. De ville neppe brydd seg med å felle VG.

Dette er fordi at mennesker som deler kaffemaskin og dassring i norske mediehus, som regel har en nepotisk holdning overfor hverandre. Over klapring på tastaturer, maskinkaffe og tørre vittigheter knyttes det tette sosiale bånd.

Medarbeiderne går typisk også fra arbeidsgiver til arbeidsgiver hele tiden. Gjerne litt frem og tilbake. Noen år her, noen år dit og der, og så tilbake igjen. Alle kjenner alle. Selv om de konkurrerer innbyrdes, og spiller sosiale spill.

Og det er trolig på grunn av denne mentaliteten at Gard Steiro blir sittende som ansvarlig redaktør i VG, også fremover.

De sosiale båndene er for sterke.

Mistrivsel

For å trives i en slik bransje kreves det en spesiell mennesketype. Som bryr seg om intriger, følger strømmen og som behersker ryggslikking.

Egenskaper som jeg ikke har.

Hadde jeg jobbet i VG, under Gard Steiro, ville jeg trolig blitt alkoholisert og suicidal. Trolig ville jeg begynt å drikke i arbeidstiden. For å en dag bare hoppe ut av vinduet eller noe.

Det er hva jeg tror.

Penger er ikke alt. Trivsel og livskvalitet er viktigere. I det minste for meg. Derfor er jeg glad for å ha verdens beste yrke, som sjåfør.

Kaffe. Asfalt. Lydbok. Bare i sokkelesten. V8-motor. Lukten av diesel. Det er livskvalitet. Ikke å rave rundt småfull i en redaksjon som stinker av parfyme, etterbarberingsvann og andre menneskers ånde.

Del innhold: