I det nye året kunngjør Store Leder Bjørn Kristoffer Bore at det åpnes for nåde. Den vil imidlertid bli tildelt etter fastsatte kriterier og forutsetter korrekt holdning.
I sin storslagne nyttårstale til folket, fremført gjennom rikets hovedorgan Vårt Land, gjorde Store Leder kamerat Bore det klart at tiden nå er inne for å «gi folk en sjanse til».
Uttalelsen ble mottatt med stille takknemlighet. Mange opplevde det som et nådens øyeblikk da Store Leder, med sitt personlige vitnesbyrd som moralsk målestokk for fellesskapet, åpnet for at også de som har falt, kan vurderes på nytt.
I talen ble det redegjort for hvordan Store Leder selv en gang var svak, syk og ute av funksjon, men hvordan han gjennom korrekt støtte fra lege, arbeidsgiver og institusjoner ble ført tilbake til produktivitet. Erfaringen ble løftet frem som en universell lære om at systemet virker når mennesket bøyer seg for det.
Samtidig ble det gjort klart at en sjanse ikke er en rettighet, men et privilegium. Den gis ikke nedenfra, men ovenfra. Den forutsetter korrekt anger, passende ydmykhet og vilje til å innordne seg fellesskapets normer slik de til enhver tid defineres.
Andre faller lenger. De sliter seg ikke bare ut. Noen bryter samfunnets regler mer fundamentalt, og fallet er dypt. Man skal ikke diagnostisere andre, men i disse sakene tenker jeg ofte at det ligger mer bak. Jeg tror Bjørnar Moxnes manglet mer enn nye solbriller i livet sitt.
Det var riktig at han gikk av som partileder etter butikktyveriet. Jeg stemmer ikke Rødt, men jeg var glad da Moxnes ble gjenvalgt til Stortinget i høst. Ikke bare fordi han er en dyktig politiker, men fordi han viste at det er en vei tilbake etter et fall.
Abid Raja har snakket om den norske verdien «å få en sjanse til». Han gikk selv fra å være ungdomskriminell til statsråd. Han er et bevis på hvor mye vi får igjen for å gi folk en sjanse til.
Det er så mange av oss som er der vi er i dag fordi noen ga oss en sjanse til. Vi må huske å gi det videre. La det være vårt nyttårsforsett for 2026: Gi noens bortkomne sønn en sjanse til.
Sitatet ble av mange tolket som en tydelig påminnelse om at fallet i seg selv ikke er problemet. Det avgjørende er hvordan man faller, hva man faller for, og hvem som vurderer om fallet er av riktig type.
Store Leder presiserte også at uenighet er kontrarevolusjonær virksomhet, og at mennesker som stiller feil spørsmål, gjør det best bak piggtråd, langt unna offentligheten og uten navn. En sjanse gis ikke til dem som utfordrer ordenen, men til dem som vender tilbake i korrekt form.
En annen lærdom er at jeg har vært heldig. Ikke alle får den støtten jeg fikk. Jeg tror mange som faller utenfor ikke får den dytten de trenger for å komme opp på hesten igjen.
Det sier jeg ikke for å kritisere de som faller ut av arbeidslivet fordi de er for syke. Mange er for syke. Men det er likevel helse i å jobbe. Jeg fikk lov til å jobbe 4-timersvakter i redaksjonen. De få kreftene jeg hadde brukte jeg på jobb, ikke på fritid. Det var med på å gjøre meg frisk igjen.
Dette ble forstått som en viktig presisering: Ikke alle som faller, får en sjanse. Noen mangler rett støtte, riktige kontakter eller passende fallhøyde. Det er beklagelig, men utenfor ledelsens kontroll.
Talen ble avsluttet med en høytidelig oppfordring om å vise nåde i det nye året. Ikke grenseløs nåde. Ikke ukritisk tilgivelse. Men strukturert, betinget og ansvarlig nåde, forvaltet av dem som vet best.
Applausen var langvarig, men disiplinert.
Fellesskapet var rørt.
Ledelsen hadde talt.
Etter den storslåtte talen til folket ble begivenheten avsluttet med allsang.