Subjekt-redaktør Danby Choi resonnerer riktig, men konkluderer feil

[give_form id=”11241″]

I en kommentar i kulturmagasinet Subjekt den 18. juli, tar sjefredaktøren et oppgjør med no-platforming. Jeg er langt på vei enig med ham, men han gjør noen elementære feilslutninger.

Blant annet legger redaktør Danby Choi til grunn flere misforståtte og mangelfulle premisser for sine konklusjoner. Noe som betyr at svaret han gir er riktig, i og for seg. Men selve regnestykket i hans resonnementer blir feil.

Kommentaren til Choi kan leses her: Høyreekstremistene bør integreres i det norske samfunnet

Jeg må først innlede med at Subjekt.no har mye bra. Det er en apolitisk publikasjon, som absolutt er verdt å lese for den som er interessert i kultur. Danby Choi er også en dyktig og interessant skribent, som har den viktigste egenskapen skribenter kan ha. Nemlig evne til selvstendig refleksjon.

Noe som til alt overmål kan være uheldig i møte med den norske mediebransjen. Men mer om det litt senere.

Jeg mener likevel at Choi er i overkant idealistisk og optimistisk. Særlig når det gjelder de kommersielle og industrielle mediene i Norge.

En syntetisk debatt

Norske industrielle medier har i flere tiår vært den radikale venstresidens arena. Disse mediene tilhører den radikale venstresiden. De er deres arbeidsplasser, deres inntektskilder, og deres utløp for propaganda.

Jeg bruker ordet propaganda her, fordi innholdet i de industrielle mediene ofte er så normativt at det må anses for å være politisk og ideologisk veiledende.

Siden Danby Choi har en faglig grunnmur som utdannet journalist, i likhet med meg, så er jeg sikker på at han vil kunne se dette på samme måte. Forutsatt at han får litt tid på seg, og gjør seg de relevante erfaringene med mediebransjen i Norge.

Mediebransjen er ensrettet, lukket, og i betydelig grad basert på kvotering. NRK vektlegger etnisitet, kjønn og politisk ståsted langt mer enn faktisk kompetanse og relevans. Noe som også gjelder de fleste andre industrielle mediene. Dette rammer selvfølgelig den redaksjonelle kvaliteten, og relevansen. Men det er hva det er. Dessverre.

Nettopp på grunn av dette, er disse mediene dårlig egnet som nøytrale debattplattformer. I alle tilfeller for debatter som strekker seg utenfor den radikale venstresidens interne diskurser.

Les også: Alternative medier bør skjerpe seg

Enhver debatt hvor «ytre høyre» inviteres til de industrielle mediene, blir derfor syntetisk og kunstig. I den grad det behøves representanter for en «høyreside» som beveger seg i området bortenfor Høyre og FrP, er det som regel svært moderate mennesker som inviteres inn.

Eksempler på dette er Helge Lurås, Nina Hjerpset-Østlie og Hans Rustad. Som driver nettstedene Resett, Rights og Document.

Mennesker som uten problemer kunne tilhørt kjernen av partier som Høyre og Venstre på 1980- og 1990-tallet.

Men noe har skjedd.

Det såkalte Overton-vinduet er flyttet så langt mot venstre av de industrielle mediene, at selv moderate konservative som disse personene, er å anse som en ytterkant. Ja, de blir til og med sett på som kontroversielle.

Choi skriver:

Noe av det viktigste norske medier gjør, er å skape tilhørighet og fellesskap over det ganske land. Gitt medienes rolle som offentlighet og arena for diskusjon ser derfor mange redaktører på det som en selvfølgelighet å inkludere selv de kjipe meningsbærerne blant oss.

Slik kan vi også utfordre dem.

Men de siste to årene har ett spørsmål latt seg repetere i en lang rekke metadebatter, som i stedet for å diskutere sak diskuterer det bakenforliggende for debatten: Hvor går grensen for hvem vi kan invitere til debatt?

Jeg observerer at Choi har et litt gammeldags og idealistisk syn på de industrielle mediene. I det minste slik disse mediene tar sin form i dag. Ideelt sett burde selvfølgelig disse mediene ha vært mindre dysfunksjonelle hva gjelder åpne og inkluderende debatter. Det er jeg enig i.

Men i praksis har de industrielle mediene utviklet seg relativt langt vekk fra sine opprinnelige mandater.

Ubehagelige ytterpunkter

Fra tid til annen må jeg navigere de politiske farvannene jeg selv ferdes i. Sist jeg «loddet dybden» og «sjekket sjøkartene» var jeg svært nær de politiske synspunktene til personer som Enoch Powell, sir Oswald Mosley og William Luther Pierce.

I det minste når det gjelder flere sentrale punkter. Men samtidig justert for geografi og samtid. Mine synspunkter er da forsøksvis tilpasset et Norge i 2019. Ikke et Storbritannia eller USA i 1960-årene.

Jeg er derfor ute i et politisk farvann som er utenfor de mest brukte kartene. Det skal jeg åpent innrømme.

Les også: Ytringsfrihetens grenser i Norge

Likevel er mine synspunkter basert på erfaringer, kunnskaper og empiri. I stedet for en fastsatt ideologi – som er tilfellet for svært mange ytterliggående og radikale høyreekstreme grupper.

Og det er her ting begynner å bli litt skummelt. Jeg har ikke kommet dit jeg er politisk fordi jeg vil søke tilhørighet i ekstreme grupper, eller fordi jeg er tiltrukket av symbolikk og «edgy» ideologi. Derimot har jeg havnet her jeg er på grunn av selvstendig navigering på det politiske kartet. Navigering basert på statistikker, tall og fakta. Samt egne erfaringer og observasjoner. Og det er her mye av problemet trolig ligger.

Blant annet er jeg kjent med hvordan enkelte grupper er overrepresenterte innen eierskap av medier. Ikke fordi det er en del av en «ideologisk pakke», men fordi jeg har tatt meg tid til å undersøke offentlige aksjonærregistre.

Videre er jeg kjent med at norske forskningsmiljøer som forsker på ekstremisme, driver med det jeg vil kalle sirkelforskning. Enkelt forklart at person A viser til person B, som viser til person C, som igjen viser til person A. Forskning hvor aktørene henter sin primære legitimitet fra sin egen diskurs.

Når slike ting kan påvises, blir det veldig ubehagelig å argumentere mot det. Så de industrielle mediene unngår derfor å invitere slike synspunkter og innspill til debatt. Trolig fordi de frykter at innarbeidede narrativer kan velte, samt at publikum kan bli påvirket i en «feil» retning.

Kort forklart kan det oppstå situasjoner hvor snakkeklassen ikke lenger har kontroll på diskursen.

Minste motstands vei

Den radikale venstresiden i Norge, som blant annet kontrollerer mediene, faller ironisk nok ofte i den samme fella som mange andre radikale ideologer. Eksempelvis mange nasjonalsosialister og kommunister, som kun følger strømmen og søker en identitet. På begge sider finner man mennesker som blindt følger et ideologisk narrativ.

Den venstreradikale snakkeklassen er også som regel veldig gode til å argumentere mot andre radikale ideologer. Noe som gjør at den venstreradikale snakkeklassen i Norge på mesterlig vis kan utklasse tradisjonelle høyreekstreme – som kun følger en ideologisk pakkeløsning. Og som da gjerne består av mennesker med liten eller ingen utdannelse. Derimot vil snakkeklassen erfaringsmessig oppleve det som svært ubehagelig å måtte imøtegå mer faktabasert argumentasjon.

Vi får i stedet ivrige metadebatter om grupperinger. Samtidig som merkelapper flyr i øst og vest. Og alle forsøk på en saklig tilnærming overfor observerte problemer, blir kategorisk avfeid som «hat» og «konspirasjonsteorier». Trolig for å distrahere og avlede massene fra å la seg påvirke. Et fenomen som blant andre Noam Chomsky er kjent for å ha problematisert. Blant annet i dokumentaren Manufacturing Consent.

Les også: Hvor bestikkelige er vi egentlig?

De virkelige ytterpunktene blir derfor aldri representert i offentlige debatter. Men blir derimot skydd som pesten. Fordi de kan skape forvirring, forklaringsproblemer og regelrett ubehag med sine argumenter, og med sine tilnærminger til ubehagelige problemstillinger.

Det er nemlig så mye lettere å forholde seg til en gemyttlig Hans Rustad, i stedet for å svare på spørsmål fra meg hva innholdet i offentlige EU-rapporter og aksjonærregistre betyr. Eller å invitere personer som Hans Olav Brendberg til en saklig debatt om jødedom og sionisme.

Kloke av skade velger derfor de industrielle mediene, og den tilhørende snakkeklassen, minste motstands vei. De velger sine motdebattanter med omhu.

En splittet offentlighet

Choi skriver videre:

Å ikke å representere motstemmene i journalistikken vil ikke bare gjøre oss dummere. Det vil føre til at færre føler tilhørighet til den norske offentligheten. Selv de ekstreme utenfor de konservative og borgerlige partiene i det parlamentariske systemet bør føle tilhørighet til Norge. Samfunnet er tjent med å være speilet i media. På den måten svekker vi ekstremismen og gjør midtbanen større. Her har man bedre oversikt, bedre tid og bedre forutsetninger for å sentre de gode pasningene. Vi avvæpner demokratiets fiender med gode taklinger.

Og følger opp med dette:

Jeg liker å tro at slike nedlatende kommentarer gjør oss sterkere. Noen av oss blir bedre enn nordmenn flest i språket vårt. Men det holder ikke å diskutere dette i våre egne ekkokamre. I en tro på at samfunnet utvikler seg i debatten, må vi tørre å møte våre meningsmotstandere.

Desto viktigere er det med de store offentlighetene i en fragmentert medievirkelighet. Høyreekstremistene bør, som venstreekstremistene, finne seg selv representert i mediene fordi det gir tilhørighet til uenighetsfellesskapet, som demokratiet jo er. Først da vet man hvilke premisser som ligger til grunn for en saklig og nyansert debatt med felles mål om fremgang for flest mulig.

Det motsatte er å bygge fragmenterte offentligheter og parallellsamfunn. Det er ingen tjent med.

Her må jeg understreke at Choi er inne på noe sentralt og viktig. Det at mediene skal speile samfunnet slik det faktisk er, er en viktig forutsetning for et fungerende demokrati. Men virkeligheten er en ganske annen. Mediene speiler den etablerte snakkeklassen. Og som nevnt, velger de sine debattanter med omhu.

Diskursene ender da opp med å eksistere inne i en isolert boble. En boble hvor snakkeklassen styrer narrativene, og hvor det normative blir viktigere enn det som er faktisk opplysende. Diskursen blir da syntetisk, tilgjort og svært mangelfull. I det minste er det hva jeg observerer.

I et slikt surt miljø, er det naturlig at diskurser splittes, og at offentligheten fragmenteres. Noe som også kan være en god ting.

Når Choi skriver at «selv de ekstreme utenfor de konservative og borgerlige partiene i det parlamentariske systemet bør føle tilhørighet til Norge», så ser jeg heller ingen åpenbar grunn til at ting bør være slik. Selv føler jeg liten eller ingen tilhørighet til det norske samfunnet som sådan. Jeg bare bor her.

Les også: Å svelge svarte piller, og surfe Kali Yuga

Da underforstått at Norge er en helhet, en entitet, med et Storting fullt av nær sagt identiske sosialdemokratiske partier. Som alle sammen, uten problem, trolig ville fått plass inne i et middels stort tysk sosialdemokratisk parti. Et land hvor den radikale venstresiden kontrollerer mediene, politiet, rettssystemet og store deler av offentlig forvaltning. Og hvor vi alle skal betale skatter og avgifter, for å finansiere de kaleidoskopisk skiftende ønskene til våre «folkevalgte».

Et land fullt av materialister og moralister. Og hvor «familieverdier» er tilnærmet ensbetydende med hvor stor TV den enkelte familie har i stuen.

Det er ikke mitt land. Borgerne er ikke mitt folk. Det er ikke min offentlighet. Ikke mitt ansvar.

Ekkokammer bør være greit

Selv foretrekker jeg å debattere med likesinnede. Noe jeg ikke opplever noen reell mangel på her i Trondheim. Å kunne samles en gjeng og spille brettspill, og saklig diskutere ting vi er opptatte av, er noe jeg forbinder med kos og hygge.

Og siden tjenester som Facebook og Twitter er totalt uegnet til en saklig debatt, har det dukket opp alternative plattformer som Alltinget.net. Et helnorsk forum, hvor folk kan diskutere hva som helst. Uten å risikere sensur eller utestengelse.

Å inkludere en haug med fanatikere og NPC-er i disse diskusjonene våre, vil ikke være hensiktsmessig. For eksempel å måtte «forsvare» seg mot usaklige anklager, og bevisste forvrengninger av utsagn – i stedet for å holde seg til saken – er bare forstyrrende for en opplyst debatt.

Det blir som å prøve å ha en seriøs samtale med noen på en bråkete pub. Med fulle folk som raver frem og tilbake rund, og skråler. Riktig nok er puben ment som et samlingssted for alle, men den er ikke egnet for seriøs debatt. På samme måte blir det med de etablerte industrimediene.

Derfor er det like greit at figurer som Bjørn Stærk, Kjetil Rolness, Martine Aurdal og Marie Simonsen får sitte i fred ved den redaksjonelle bardisken i Aftenposten og Dagbladet. Mens vi som er ute etter en mer seriøs og grundig diskusjon, heller samles privat.

Les også: Bjørn Stærk tar den helt ut. Nekter å dele scene med Steve Bannon

Noe som riktig nok fører til en fragmentert offentlighet, og en splittet diskurs, men som uunngåelig blir sånn av nødvendighet.

La dem holde på i fred

Noe jeg også observerer med kronikken til Choi, er at han tar snakkeklassens interne verdigrunnlag til inntekt for sine konklusjoner. Blant annet snakkes det varmt og mye om «inkludering» om åpenhet i Norge. Floskler som sikkert tar seg godt ut på papiret, men som sjelden eller aldri gjenspeiles i den praktiske driften av norske industrielle medier.

Choi viser da til en kronikk av Arne Jensen i Norsk redaktørforening.

Choi skriver:

I fjor skrev Redaktørforeningens generalsekretær, Arne Jensen, pent om hvordan norsk offentlighet og debattsider bør være. Man kan si det på en vanlig måte.

Som mange andre følte jeg meg truffet, og har prøvd å skjerpe meg. Men litt hard kommer jeg fortsatt til å være, særlig når det gjelder høyreekstremistene. Dette er ofte hardbarkede folk, som snarest mulig bør integreres i det norske samfunnet. For som sagt: Her snakker vi norsk. Vi hetser ikke, mobber ikke og bruker ikke vold. Vi prater med hverandre.

Men det samme vil jeg si til venstreekstremistene. De er færre, mer lavmælte, men finnes de også; rødere enn Rødt og gjerne tilhengere av no-platforming. Er vi enige om likeverd og menneskerettigheter? Da bør vi tillate våre meningsmotstandere en stemme, og helst før det går galt. La oss prate om det, i motsetning til i morsmålslandet mitt: Der hvor tabuene råder, selvmordsraten er høy og kun de aller, aller smarteste slipper til.

Hvor Choi tar disse stereotype forestillingene fra er ikke vanskelig å se. Det kommer fra en forvrengt diskurs, som i flere tiår har vært håndhevet av den radikale venstresidens industrielle medier. Så jeg kan på ingen måte klandre Choi for dette. Likevel ligger ikke problemet her nødvendigvis i de skranglete premissene som Choi legger til grunn for konklusjonen. Problemet ligger i det svaret som uunngåelig dukker opp.

Nemlig at de (med «riktige» meninger) må tillate sine meningsmotstandere en stemme. At vi må prate om ting.

Selv tenkte jeg også slik en gang. Men siden har jeg modnet litt.

I dag innser jeg at det ikke kan være særlig konstruktivt å klatre opp i sandkassen, hvor Arne Jensen og lekekameratene i snakkeklassen sitter og klapper sandkaker. Hvorpå jeg begynner å legge frem scoringsskjemaer og veiledere for hvordan man typisk gjenkjenner propaganda. Og deretter peker på navn som NRK, Aftenposten, Dagbladet, Morgenbladet og Vårt Land.

Det vil ikke ha noen praktisk hensikt.

Både Arne Jensen og lekekameratene i Norsk redaktørforening, og Presseforbundet, vil bare se dumt på meg. Mens de sitter med spaden sin i hånden, og klapper videre på sandkakene sine.

Da er det bedre at jeg, og andre som meg, lar dem være i fred. Lar dem ha sine diskurser og sin offentlighet uforstyrret. De gjør jo ingen noe galt der de sitter og pludrer. Videre er det ikke mitt ansvar å opplyse offentligheten om mine synspunkter og erfaringer. Langt mindre å bruke tid og ressurser på å konfrontere en snakkeklasse, som nær sagt anser meg for å være uren og spedalsk.

Ting får bare være som det er for min del. Jeg kan ikke egentlig gjøre noe fra eller til uansett.

Les også: Litteratur: The Myth of the Rational Voter av Bryan Caplan

Flere plattformer er bra

Hva gjelder fenomenet med no-platforming har nok Choi ganske rett.

Ensrettingen av tanker, meninger og tillatte ytringer blir bare mer og mer markert i Norge. Noe som har vist seg i praksis med for eksempel den mye omtalte annonseboikotten av nettavisen Resett.

I USA har ting gått enda lengre. Nettsider med innhold som etablissementet ikke liker, blir tvunget ned. Et kjent eksempel er nettstedet Gab.com, som mistet både hosting og andre muligheter en stund. For ikke å snakke om hvordan nettsiden The Daily Stormer har opplevd både nekt av hosting, og fått toppnivådomenet inndratt gang etter gang.

Nettsiden Akroma.no er derfor forberedt på, og optimalisert for, å kunne gå over til såkalt bulletproof hosting, dersom det blir nødvendig. Blant annet har nettsiden fått klarsignal fra Epik i USA, hvor både toppnivådomenet og hostingen kan overflyttes på kort varsel. Noe jeg faktisk tror det kan bli med tiden. Nettopp på grunn av den fanatiske sensurtrangen som preger norsk offentlighet.

Choi skriver også:

Vi må tørre å møte hverandre i et fellesskap før det går galt. For selv høyreekstremistene er ressurssterke folk i dag. De kan bygge egne scener. De kan også ty til Youtube og laste opp eget innhold, og treffe barn helt uredigert og uten å møte kritiske spørsmål fra journalistene, slik Aftenpostens sceneanmelder, Anki Gerhardsen, briljant påpekte under den kontroversielle Steve Bannon-debatten i Bergen tidligere i år.

Ja, det blir gjerne litt sånn. Den som ikke har mulighet til å ytre seg på torget, gjør det gjerne i parken. Folk finner løsninger der det er behov for det.

Les også: Bli med i verdens frieste kommentarfelt

Men jeg tror likevel ikke at jeg (eller andre) gjør lurt i å bruke de kommersielle og industrielle mediene som debattplattform. Som nevnt blir det som å skulle ha en seriøs samtale med noen på en bråkete pub. Og hvor pubeieren allerede har et vondt øye til oss.

Noe saken med Steve Bannon veldig tydelig demonstrerte.

Naiv idealisme

Min konklusjon er derfor at splittelser og fragmentering av offentligheten skjer. Og det skjer av en grunn. Det er ikke så mye å gjøre noe med.

Chois idealisme er riktig nok beundringsverdig. Men den er samtidig noe naiv.

Med å stå frem som frittenkende og autonom, vil Choi uunngåelig gjøre seg svært upopulær blant aktører i de kommersielle industrimediene. De er ikke så glade i folk som evner å tenke selv. Ideelt sett skal medarbeidere der blindt følge de til enhver tid gjeldende ideologiske direktivene. Og det uten å stille kritiske spørsmål, eller på annen måte agere i strid med gjeldende konsensus.

Når Choi tar til orde for en mer åpen og inkluderende debatt, slik han gjør, blir det gjerne tolket som at Choi sympatiserer med dem han vil slippe til. Noe som skjedde med Folk er Folk-redaktør Bjønnulv Evenrud nylig. Da han slapp til folk med «feil» meninger i gatemagasinet sitt, med 3.000 tegn hver.

Les også: Redaktør hetses på nett: «Konebanker, narkolanger, psykopat»

En sak som endte i en vanvittig heksejakt på Evenrud som person.

Jeg vil derfor oppfordre Choi til å vise litt moderasjon i møte med et slikt etablissement. De er ikke bra å utfordre slike autoritære krefter for direkte.

Man ender da gjerne opp i en skvis, mellom å være politisk korrekt, og å utfylle medienes opprinnelige mandater. Noe som oftest ender med at man (klokelig?) velger å heller være politisk korrekt.

Del innhold: