Politiske forfølgelser i Norden strammer seg til. I Sverige deler venstreekstreme Stasi-mappene sine med arbeidsgivere.
Ifølge den svenske avisen Exakt24 har den venstreekstreme NGO-en «Expo» begynt å dele et eget eget meningsregister med folks angivelige meninger til arbeidsgivere.
Dette gjør de for å ramme medlemmer av partiet Sverigedemokraterna, og andre personer som de anser for å ha «feil» meninger.
Målet er at folk med «feil» meninger ikke skal kunne jobbe, tjene til livets opphold eller ha et sted å bo.
Personlig ser jeg ikke helt hvorfor folk satser på jobber og stillinger hos arbeidsgivere som lar seg påvirke av denne type utpressing. Det er som om folk tror at de ikke befinner seg i et faktisk totalitært samfunn.
Mange later dessverre til å tro at de har menings- og ytringsfrihet, bare fordi tv-en forteller dem at de liksom har dette.
En ny hverdag for folk flest
Å ha «feil» meninger i land som Sverige og Norge er fort gjort. Det holder lenge at du ikke poserer med «riktige» meninger. Da vil fanatikerne angripe deg og true deg, for å få deg til å bli som dem.
Hvis du ikke underkaster deg fanatikerne, blir du stemplet som motstander og en vantro. Dette har kodeord som «rasist, nazist, fascist, høyreekstrem» og så videre.
At de bruker disse ordene om deg betyr ikke nødvendigvis at du faktisk er rasist, nazist eller lignende. De vet ofte ikke hva disse ordene egentlig betyr. Det er kun tomme ord fanatikerne bruker for å gradere hvor mye de ser på deg som en motstander av ideologien/religionen sin.
Selv er jeg kategorisert som «nynazist» av fanatikerne, noe som ikke har noe med nasjonalsosialismen å gjøre. Det betyr bare at fanatikerne oppfatter at jeg ikke respekterer deres selverklærte autoritet. Med andre ord er det bare et kodeord for «maksimal motstander» eller «kode rød».
Jeg poster vitser og memes om fanatikerne, jeg ler av dem og gir tydelig inntrykk av at jeg kun anser dem som nettopp fanatikere. Jeg mener til og med at ritualene deres har en viss komisk verdi.
Ordet «nynazist» betyr da «mann fra utsiden, som ser at vi er komiske og primitive».
For de er som oftest veldig primitive mennesker, og de er typisk veldig inepte. De har som regel ingen avanserte ferdigheter.
Hvis elsparkesykkelen deres går i stykker så har de ikke ferdigheter til å reparere den. Alt de egentlig kan er å være såkalt antirasist og feminist, og praktisere den religiøse troen sin som de kaller «venstresiden».
I den utstrekning noen av dem har ferdigheter, er de ofte spesialisert på kun én oppgave, og de fungerer kun som tannhjul i maskineriet som mater dem. Det er på mange måter ganske trist.
På steder som Trondheim, Oslo og Stockholm har de også sitt eget sosiale hierarki. De fleste bor i en boks, i en betongblokk. De som har litt høyere status bor i eneboliger, som ligger så tett at husene praktisk talt kun er leiligheter likevel.
I et slikt miljø hvor folk bor oppå hverandre, og hvor du ser inn vinduet til noen andre når du ser ut av ditt eget, har fanatismen gode vekstvilkår. Nabokjerringene bak gardinene har mye makt. Det gjelder å være rettroende – å være «venstresiden».
Selv kommer jeg fra en annen kultur, ute på kysten. En mindre urban kultur. Dette gir meg en del andre perspektiver. Jeg ser fanatikerne mer objektivt og mer helhetlig, fra utsiden. Jeg ser dem for hva de egentlig er. Nevrotiske, oversosialiserte, konforme og livredde for å skille seg ut.
Jeg ser med dette også nødvendigheten av at folk har tilstrekkelig sikre rammer rundt seg, slik at fanatikerne ikke får noen makt over dem.
Å ha jobber og inntekter som det er bortimot umulig å bli sparket fra, er blitt en forutsetning i en ny hverdag for folk flest. Dette er i dag et absolutt minstekrav for å ha litt menings- og ytringsfrihet.
Hvis folk anser fanatikernes Stasi-arkiver, meningsregistre og press mot arbeidsgivere som et problem, så bør folk ta høyde for dette problemet.