Norge: Svovelpredikant advarer mot «syndige» bøker

Doner Bitcoin til Akroma.no

kr.

Doner et egendefinert beløp

Personlig informasjon

Sum donasjon: 50,00 kr.

I et blogginnlegg på nettsiden med det ironiske navnet «Fri Tanke», går en norsk sektleder hardt ut mot det han anser for å være syndig litteratur. Som boksamler er jeg naturlig nok kritisk til slike utspill.

Blant annet fordi bøker bare er bøker. Det er åndsverk, i form av tanker og fantasier, som forfatterne deler med verden.

I blogginnlegget på nettsiden «Fri Tanke» går sektleder Didrik Søderlind særlig sterkt ut mot en bok som heter Iron Gates. Boken er skrevet av en satanistisk pseudo-nasjonalistisk gruppe som kaller seg «Tempel ov Blood», og ble utgitt i 2014. Selv mener jeg boken mangler substans, og den bærer preg av å være et hastverksarbeid.

Videre angriper sektlederen bøker som The Turner Diaries, en roman som er skrevet av amerikaneren William Luther Pierce. Da fortrinnsvis med å lefle med konspirasjonsteorier om bøkene og deres innhold.

I blogginnlegget på nettsiden «Fri Tanke» skriver Søderlind:

«Iron Gates» er kultbok for de mest ekstreme av de ekstreme. Romanen er ikke bare en katalog av vold, tortur og overgrep, den er også et ideologisk skrift ment å skape nådeløse høyreekstremister. Didrik Søderlind har lest boka, sånn at du slipper.

Søderlind innleder her først med å omtale seg selv i tredjeperson.

Dette er et simpelt triks for å fremstå som mer troverdig. For å få ting til å se ut som en omtale av seg selv.

Konspiratorisk tankegang

Nettsider som «Fri Tanke» lefler ofte med konspiratorisk tankegang. Gjerne om politiske ting, som ekstremisme. Men også konspiratorisk tankegang om mer akademiske temaer.

Blant annet har sekten Human-Etisk Forbund lenge spredt konspirasjonsteorien om «hesteskoen». Også kjent som den såkalte hesteskoteorien.

En konspirasjonsteori som vitterlig handler om at alle politiske ytterpunkter egentlig er enige. Og følgelig har snakket seg sammen om å angripe «midten». Eksempelvis med at kommunister, nasjonalsosialister og islamister egentlig planlegger å ta over verden sammen.

Noe som naturlig nok er en veldig søkt konspirasjonsteori. Men humanetikere kjøper den gjerne ukritisk. Som med så mye annet. Kritisk tankegang er ikke noe som folk tar så alvorlig i slike miljøer.

Videre skriver Søderlind:

Å forkle propaganda som skjønnlitteratur har flere fordeler. Én er at man kan nå et større publikum. I Turner Diaries får man nazistisk ideologi og organisasjonsteori, ikke som tørre utlegninger men som lettlest spenningsroman.

Viktigst er det nok allikevel (sic) at den dagen politiet står på døren, fordi en av leserne ble inspirert til å handle, kan man spille uskyldig og si at man jo bare har skrevet en roman.

Underforstått fremmes det påstander om at åndsverk som bøker, filmer og spill med voldelig innhold skaper terrorister. Nyere forskning viser derimot at dette ikke er tilfelle.

Søderlind er med andre ord fullstendig på bærtur i sin litteraturkritikk.

Syndige tanker

Innad i sekter som Human-Etisk Forbund er det viktig å være det som kalles «åndelig ren». Noe som innebærer at man følger sektens dogmer ukritisk, i alle aspekter av livet.

Man skal med andre ord ikke tenke selv, men la sekten tenke for seg. Sekten er veien, sannheten og livet.

Derfor er det viktig for slike sekteriske bevegelser å diktere hva medlemmene kan lese og ikke. Samt hva de kan innta av åndsverk.

Søderlind skriver:

Om det ikke er overtydelig ennå, er Iron Gates ubehagelig lesning for enhver person med et minimum av menneskelig empati.

Men boka er mer enn voldsporno, mer enn en post-apokalyptisk skrekkroman. Den er også et ideologisk skrift – og en slags arbeidstegning.

Hvorpå Søderlind hevder at boken er en manual for høyreekstrem terrorisme.

Søderlind skriver:

Men heri ligger mye av poenget med Iron Gates: Boka vil bryte ned leserens moralbegreper og bygge opp en ny moral, hevet over «fortidens møllspiste moraliteter» for å si det med romanen selv. Normal empati skal erstattes med forakt for svakhet. Moralske skrupler er bare til bry når man skal sette et massemorderisk politisk program ut i handling.

Hvor har vi sett slik argumentasjon før?

Mye brukt argumentasjon

Jo, vi har sett slik dommedags-argumentasjom i kritikken av spill som Grand Theft Auto. Videospill som er ekstremt voldelige, og som har skapt furore verden over.

Spillet GTA 5 er ekstremt voldelig. Langt over grensen til det parodiske. FOTO: Skjermdump fra GTA 5.

Da spillet Grand Theft Auto 5 ble lansert i 2014, forlangte organisasjonen Den norske Kvinnefronten at spillet skulle fjernes fra butikkhyllene.

Argumentene den gangen var de samme som argumentene vi ser fra Human-Etisk Forbund i dag.

Innholdet og handlingen ble ansett for å være politisk ukorrekt.

Spillmagasinet Pressfire omtalte saken om Kvinnefrontens utspill, den 4. desember 2014.

Pressfire skrev:

De henviser således til en Youtube-video som skal vise at kvinner blir kjørt ned, overkjørt, påtent og skutt gjentatte ganger.

– «Grand Theft Auto V» leker seg bokstavelig talt med en pervers blanding av seksuell opphisselse og vold.

Kvinnefronten mener at spillet er med på «å formen enda en generasjon med gutter som  bidrar til å tolererer og aksepterer vold mot kvinner».

Som vi ser er argumentene de samme som alltid. Åndsverket er syndig og perverst. Hvorpå det sauses sammen påstander om «seksuell opphisselse og vold».

Selv leser jeg «forbudt» litteratur hvert år, og jeg spiller gjerne voldelige videospill som GTA 5. Men jeg kan ikke huske å ha opplevd seksuell opphisselse av å gjøre noen av delene.

Også spillet Red Dead Redemption 2 høstet massiv kritikk, etter at noen lastet opp videoer hvor de matet en feminist til alligatorer i spillet.

Pressfire omtalte også den saken.

Her kan du for øvrig se den «kontroversielle» videoen fra spillet.

Selv likte jeg spillet Red Dead Redemption 2. Hovedsakelig fordi spillet er en hyllest til en av mine store helter, Doc Holliday. Men også fordi spillet har en vanvittig god spillbarhet, en god historie, og massevis av action.

Les bøker, og spill videospill

Åndsverk som bøker, filmer, musikk og videospill er strengt tatt bare åndsverk. Det er idéer og utløp for kreativitet.

Filmene til regissør Quentin Tarantino inneholder mye vold. Men folk elsker filmene likevel. Fordi folk skjønner at det er snakk om fiksjon.

Likevel så vil det alltid være moralposerende individer som Didrik Søderlind, som kommer viftende med en nikotingul pekefinger, og fordømmer. Folk skal skremmes fra å nyte de åndsverk som de ønsker. Og hvis de gjør dette, så er de dårlige mennesker.

Det er nemlig slik fanatisme ser ut.

Min oppfordring er å lese kontroversielle bøker, spill kontroversielle spill og lytt til kontroversiell musikk. Ingen tar skade av sånt. Kanskje foruten moralposørene som prøver desperat å hindre folk fra å la seg underholde av det spektakulære og morbide.

Del innhold: