I dag ble jeg igjen tipset om en par saker i de lokale tidende. Denne gangen er det påstander om en angivelig kulturkrig, som ikke egentlig ekisterer.
Når kommentatorene Terje Eidsvåg og Oda Okkenhaug denne uka skriver om en angivelig kulturkrig, så er dette med utgangspunkt i påstander fra Carline Tromp.
Tromp har nylig begått en bok som føyer seg inn i en lang rekke av lignende bøker de siste årene. Boka «Kulturkrig. Det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme» er en type bok som det går 13 av på dusinet, og som handler om hvor slemme og fæle folk som ikke tilhører den nye woke-venstresida er.
Disse bøkene er masseprodukter som kommer fra et ideologisk samlebånd. Budskapet er alltid det samme: De andre tar feil, og deres meninger er ekstreme.
Den kontroversielle politikeren Eivind Trædal og aktivisten Harald Klungtveit har i essens skrevet den samme boka tidligere. Ironisk nok er avisenes anmeldelser av Tromps bok også litt klipp-og-lim fra anmeldelsene av de to forrige bøkene som handler om det samme, og det på samme måte.
Hver av disse bøkene vil være akkurat like ubehjelpelig som den forrige. Det er litteratur for spesielt interesserte, og for mennesker som trenger å få bekreftet det ideologiske verdensbildet som de abonnerer på.
Selvfølgelig står ideologisk funderte forlag klare til å publisere disse retoriske oppkastbøttene, og meningsfeller som er kvotert inn i massemediene står klare til å lovprise det alltid like virkelighetsfjerne innholdet. Trolig vil det etter hvert hope seg opp med flere slike bøker i årene som kommer.
Lather, rinse, repeat.
Ingen kulturkrig
Problemet her er ikke at venstreradikale mangfoldsansettelser som er løftet inn, opp og fram skriver bøker om noe som opptar dem. Problemet er premisset som påstandene de fremmer er basert på. I dette tilfellet foregår det en angivelig kulturkrig, og den er visstnok svært alvorlig.
Riktig nok var det en gang en kulturkrig, men den ble vunnet av woke-venstresida for veldig mange år siden. Når jeg i dag hører snakk om kulturkrig så får jeg assosiasjoner til forvirrede veteraner som ikke har fått med seg at Vietnam-krigen er over.
Hvis det faktisk eksisterte en kulturkrig ville den antatte høyresida ha markert drapet på Ashli Babbitt like høylytt som BLM og venstresida markerte overdosedødsfallet til George Floyd. Etter stormingen av kongressen den 6. januar i fjor fikk den antatte høyresida en martyr servert på et sølvfat i form av Babbitt. Mannen som drepte henne var til og med en av alle disse inkompetente mangfoldsansettelsene* som så tydelig preger vestlige land.
Kort og godt har ikke den antatte høyresida hatt ressurser eller makt til å gjøre noe med drapet på Babbitt. Ingen nevneverdige demonstrasjoner eller markeringer for Babbitt har funnet sted noen plass. Dette skyldes en total mangel på institusjonell makt.
Meningene og ønskene kan riktig nok være til stede, men det er ikke nok til å kalle det en kulturkrig når bare den ene sida har handlekraft og makt.
Hadde den antatte høyresida hatt institusjonell makt ville ikke sosiale medier og digitale plattformer drevet massiv sensur av personer, interessegrupper og meninger som ikke er oppfattet som å være politisk korrekt. Det ville vært mulig for meg å publisere og selge bøker. Det ville vært mulig for enhver å inneha en jobb uten å bli presset ut av den på grunn av antatte politiske meninger. Det ville heller ikke vært nødvendig for min del å benytte en utenlandsk bank, hemmelige kundelister og pseudonymer for å livnære meg som selvstendig næringsdrivene.
Det finnes ingen kulturkrig. Å bruke det begrepet er som å omtale en gruppevoldtekt som en slåsskamp. Det som skjer i virkeligheten er en kulturell massakre.
*Generelt inkompetente personer som typisk er seksuelle avvikere, venstrevridde kvinner og ikke-hvite, som ansettes og plasseres i posisjoner bare for å skape et inntrykk av mangfold.
Feil premisser
I utgangspunktet er jeg enig i Eidsvågs analyser og det han skriver. Men premissene som ligger til grunn for det hele er feil.
Det blir som å legge opp et perfekt rørsystem eller elektrisk anlegg, for å deretter se at det hele er koblet på feil uttak. Arbeidet kan være helt feilfritt, men den ene feilen innledingsvis gjør det hele mislykket.
Hva så med woke, politisk korrekthet og venstresidens hang til scenenekt, sensur og ukritisk fremme av mangfold og multikultur. «Mangfold er ikke en styrke, det er et kjempeproblem!», som Alternativ Media meldte sist uke. Carline Tromps velger bevisst ikke å gå særlig inn på det i sin bok, som har mer eller mindre ytre høyre som tema. Hun mener mediene har et ansvar. Jeg mener det trengs noen kritiske refleksjoner over venstresidens rolle også.
Dette er i og for seg en god men noe forsiktig analyse av de sykofantiske fanatikerne som utgjør de «politisk korrekte», men analysen bygger på et premiss om at det er snakk om likeverdige maktforhold. Noe det på ingen måte er.
Okkenhaug er ikke fullt så analytisk i sin tilnærming. Hun nøyer seg med å papegøye noen vedtatte sannheter og litt doktrine.
De mange samlingsstedene på internett som 4chan, 8chan og Discord for å nevne noen, gjør det mulig for personer på én side av kloden å få kontakt med meningsfeller på den andre siden. Ideer, tanker og meninger deles til et stort digitalt fellesskap med ett tastetrykk. Ekkokamre gjør at ingen problematiserer innholdet, som bare blir drøyere og drøyere.
(…)
Vi har alle et ansvar for at ikke ytre høyres måte å kommunisere på eller det som kommuniseres, normaliseres. Vi kan ikke normalisere terrorhandlinger. Eller terrorhandlinger som underholdning. Eller hatefulle ytringer. Vi må være forsiktige så vi som samfunn ikke åpner opp for at det ekstreme normaliseres.
Det Tromp skriver om i «Kulturkrig» er livsviktig. Det er ingen overdrivelse. Det er ikke barndomstraumer eller psykiske lidelser som fører til ekstreme voldshandlinger eller terrorhandlinger. Det er et fellesskap, et system, et miljø på fremmarsj i den vestlige verden som stadig tøyer grensene for hva som er greit å si, skrive og gjøre. Terrorstafetten er helt reell.
På ytre høyre finnes det ingen ensomme ulver. Det er en hel flokk.
De har all den institusjonelle makten de kan drømme om. De har greid å korrumpere nær sagt alle institusjoner i samfunnet. De har alle muligheter og ressurser foran seg. Likevel klager de over at en liten minoritet av befolkningen kan ha andre erfaringer og kunnskaper enn dem selv.
For å rettferdiggjøre denne klaginga, denne paranoide offerrollen, må de dikte opp en angivelig kulturkrig. Den er det nye narrativet som skal drive deres massakre av andre meninger fremover.