Takk for omtalen og løgnene, Eivind Trædal

[give_form id=”11241″]

Lystløgner og lovbryter Eivind Trædal er kjent for å spre ondsinnede løgner om folk. I en nylig «bok» han har skrevet, skriver Trædal også løgner om meg.

Jeg må si jeg er imponert over norsk offentlighet, som godtar sånne figurer som «politikere». Og som til alt overmål inviterer slike psykopater som «debattanter» i offentligheten.

Trædal skriver følgende:

«En enda mer kontroversiell skribent hos Resett er Johan Slåttavik. Slåttavik har lenge vært en høyttalende høyreekstremist, i hovedsak tilknyttet nettsiden Frie ord. Han er en av Norges få uttalte Anders Behring Breivik-fans. I et facebook-innlegg (sic) under tittelen «Behring Breivik – helt eller skurk?» argumenterte Slåttavik for at Breivik hadde «slått tilbake», at 22. juli var en «reaksjon fra det norske folkedypet». Videre skrev han: «På et rent moralfilosofisk plan er jeg mer og mer usikker på hvem som er skurk her: Er det de onde kreftene som systematisk forfølger og marginaliserer regimekritikere i Norge, eller er det en nordmann som slo tilbake mot dette undertrykkende systemet?» Slåttavik har også omtalt sine meningsmotstandere som «kulturmarxister», som er «fiender som kan drepes», og blitt beryktet for personforfølgelser og trusler. For ordens skyld skal det nevnes at han også har luftet voldsfantasier om meg. Slåttavik har tidligere publisert en artikkel hos Human Rights Service under tittelen «Politisk korrekt og moralsk fordervet» som de valgte å fjerne og beklage etter å ha mottatt mye kritikk. Også Helge Lurås fjernet en artikkel av Slåttavik etter massiv kritikk, men valgte allikevel (sic) å ta ham i forsvar. Lurås sammenlignet behandlingen av Slåttavik med «Schjenken-saken» i 2011, der en ambulansesjåfør urettmessig ble anklaget for rasisme. «Hyenene jager i flokk», argumenterte Lurås, som også trakk paralleller til behandlingen av Tore Tønne, den tidligere helseministeren som begikk selvmord i 2002 etter et massivt mediepress. Forskjellen var naturligvis at kritikken mot Slåttavik var fullstendig legitim og enkel å underbygge.»

Sikkert en spennende fortelling. Dersom den hadde vært sannferdig.

Problemet er at dette stort sett bare er løse anklager mot meg. Flere steder forekommer det også lovbrudd.

Hvis jeg hadde personforfulgt noen, eller truet noen, er jeg sikker på at politiet hadde grepet inn. Dersom det faktisk forelå straffbare forhold.

Personforfølgelser

Spesielt denne delen er verdt å merke seg:

Slåttavik har også omtalt sine meningsmotstandere som «kulturmarxister», som er «fiender som kan drepes», og blitt beryktet for personforfølgelser og trusler.

Hvem jeg angivelig skal ha personforfulgt, hvordan og når kommer selvfølgelig ikke frem i teksten til Trædal. Derimot kommer det frem en rekke andre interessante ting.

Trædal skriver:

Slåttavik har tidligere publisert en artikkel hos Human Rights Service under tittelen «Politisk korrekt og moralsk fordervet» som de valgte å fjerne og beklage etter å ha mottatt mye kritikk.

Også Helge Lurås fjernet en artikkel av Slåttavik etter massiv kritikk, men valgte allikevel (sic) å ta ham i forsvar.

Det er rimelig åpenbart hvem som personforfølger hvem her.

Man må være både blind og døv for å ikke oppfatte Trædals indirekte innrømmelser rundt at jeg personforfølges av «antirasister». Og at disse forfølgelsene av meg, og andre, har foregått over en periode på svært mange år.

Videre er det i og for seg åpenbart at Trædals omtale av meg i boken sin, er en del av nettopp disse personforfølgelsene mot meg. Med å bruke setninger som tidligere er skrevet av Didrik Søderlind og Øivind Bergh, avslører også Trædal hvem han samarbeider med.

Målet deres er å knekke meg som person. Ødelegge karrieren min. Ødelegge personlige relasjoner for meg. Slik de har gjort med så mange andre.

For løgn, stigmatisering og marginalisering er kulturmarxistenes fremste våpen.

Sannhet og løgn

Mye av det Trædal anklager meg for er selvfølgelig sant også. Mine personlige erfaringer med kulturmarxister, og deres organiserte personforfølgelser, gjør at jeg ikke er så veldig glad i dem.

Naturlig nok.

Men det Trædal gjør, er at han snur ting på hodet. Som løgnere gjerne gjør. Slik at årsak og virkning kommer i feil rekkefølge. Noe som unektelig fører til at anklagene hans mot meg blir til dels ulogiske og usammenhengene. Det skinner veldig godt gjennom hvordan miljøet rundt Trædal driver personforfølgelser mot folk. Herunder også meg.

Mine holdninger overfor sånne som Trædal er selvfølgelig en uunngåelig konsekvens av deres egne handlinger og ugjerninger.

Som man roper i skogen, får man svar.

De er onde mennesker. Og deres primære funksjon på sin ferd mellom barndom og alderdom, er å påføre omverdenen mest mulig skade. Hvilket unektelig gjør dem til lite mer enn skadedyr.

Mine manglende sympatier overfor disse djevlene grunner selvfølgelig i nettopp dette.

«Behring Breivik-fans»

Og det er vel her anklagene om at jeg skal være «en av Norges få uttalte Anders Behring Breivik-fans (sic)» kommer inn.

For hva var det Behring Breivik gikk til angrep på?

Jo, han gikk til angrep på nettopp disse, som Eivind Trædal og miljøet rundt ham. Noe Behring Breivik forklarte i retten, og som han skriver om i manifestet sitt.

På grunn av de belastninger jeg har måttet gjennomlide fra disse miljøene, og sakens øvrige omstendigheter, har jeg selvfølgelig ikke handlingsrom til å ta avstand fra handlingene til Anders Behring Breivik.

Noe som jeg normalt sett burde kunnet gjøre.

For meg blir det som å stå i en bakgate, hvor en gjeng prøver å drepe meg med kniv, og så kommer det plutselig en fyr og skyter dem – fordi han har sine egne grunner til det. Jeg kan jo ikke ta avstand fra noe sånt.

Videre er det jo unektelig slik, at hvis disse «antirasistene» som forfølger meg hadde bitt i gresset på Utøya eller i Regjeringskvartalet i 2011, så ville jeg sluppet de belastninger som de gir meg i dag.

I og for seg så er jo dette en logisk tankerekke. Som jeg tror de aller fleste uten problemer evner å følge.

Det er jo strengt tatt ikke særlig rom for å anklage meg for å tenke slik. Tvert imot hadde det vært rart dersom jeg ikke tenkte slik. Det ville jo vært selve definisjonen på såkalt Stockholm-syndrom.

Men likevel deler jeg ikke Behring Breiviks syn på muslimer. De er ikke et problem for meg. Problemet slik jeg ser det, er figurer som Eivind Trædal og miljøene rundt slike aktører. Den hensynsløsheten og de ugjerningene som disse representerer, er i seg selv et langt større problem for meg enn all verdens islamisme.

Voldsfantasier

Trædal anklager meg også for å ha voldsfantasier om ham.

Jeg har aldri gitt uttrykk for å ha voldsfantasier overfor Trædal. Men jeg regner med at han forventer dette som en følge av sine egne ugjerninger. Trædal er jo en veldig klassisk psykopat, så han er vel i stand til å forutse de forventede reaksjonene hos sine ofre. I det minste til et visst punkt.

Trædal skriver:

For ordens skyld skal det nevnes at han også har luftet voldsfantasier om meg.

Men akkurat her tror jeg Trædal overvurderer mine siviliserte sider.

De som gjerne har voldsfantasier, er forsvarsløse mennesker som finner slike ting spennende. Typisk for puslete menn, som Trædal selv. Som aldri har slåss, og som fantaserer mye om de delene av menneskets natur som de aldri er en del av.

Trædal fremstår som den type psykopat som gjerne låser unge homoseksuelle menn inne i kjelleren sin, og torturerer dem til døde. For er det én ting jeg tror Eivind Trædal har nok av, så er det trolig voldsfantasier.

Jeg har sett sånne som Trædal før. De starter som regel med å torturere og pine dyr i barne- og ungdomsårene.

Det er jo ikke akkurat noen frisk og stabil person som holder på slik som dette.

Trædal er et veldig klassisk eksempel på den type personlighetsforstyrrelser som er farlige. De har ingen humor, ingen selvironi og er veldig selvhøytidelige. Alle relasjoner de gjør seg er overfladiske og instrumentelle. De manipulerer og lyver. Er alltid i senter for andres oppmerksomhet og empati. De trives i en falsk og konstruert offerrolle.

Overfor mennesker som de søker å manipulere, eller oppnå noe av, bærer de alltid en maske. Alltid glatte, sjarmerende og hyggelige.

Noe som Didrik Søderlind også er et veldig klassisk eksempel på. Alltid utkledd i «klovnedrakt». Bærer alltid en maske. Gjør til det ustelte skjegget sitt med en dårlig snurrebart. Prøver å være noe han ikke egentlig er.

Med andre ord går de rundt og LARPer. For å skjule noe fra omverdenen. For å skjule noe som gjerne er forbundet med skam. Trolig prøver de å skjule hvem de egentlig er.

Klovnedrakten til den amerikanske seriemorderen John Wayne Gacy. Utstilt ved National Museum of Crime & Punishment, Washington, D.C. FOTO: Steve Terrell (CC BY 2.0).

Og folk ser det. Alle sammen ser det.

Det er nok også noe av grunnen til at vi ikke finner sånne i det ordinære arbeidslivet. I et større samfunnsmessig perspektiv er de jo direkte dysfunksjonelle. De er ubrukelige.

Del innhold: