Faktisk identitet og opplevd identitet kan være to helt ulike ting. Derfor kan det være greit å oppklare sånt av og til.
Når jeg ser demonstranter og aktivister med pressevester som aktivt deltar i en markering mot koronarestriksjoner i Oslo, så føler jeg at det er cringe. Spaltist Jonas Skybakmoen i Adresseavisen føler også at dette er cringe, på akkurat samme måte som meg. Jeg og Jonas er dermed to som deler den nøyaktige samme følelsen av cringe i dette tilfellet.
Likevel, den samme følelsen av cringe som både jeg og Jonas føler når vi ser aktivister i pressevest, føler jeg også når jeg ser Jonas og kollegene hans i Adresseavisen. Det er ingen forskjell for meg, og begge deler er akkurat like cringe.
Det er fordi en aktivist i en pressevest fortsatt er en aktivist.
Dette er uavhengig av om det er snakk om en koronaaktivist, en høyreradikal eller en venstreradikal aktivist. En aktivist er en aktivist, ikke en journalist. Det spiller ingen rolle om aktivisten tar på seg en pressevest selv, eller om aktivisten løftes inn, opp og fram i en større redaksjon og får en pressevest tredd over hodet av noen andre.
Tillat meg å illustrere med et tenkt eksempel:
Hvis NRK mot formodning hadde ansatt meg til å dekke sport oppe på Lerkendal i Trondheim, og tredd en pressevest over hodet på meg, så hadde jeg likevel ikke vært noen journalist. Jeg hadde da vært en aktivist iført en pressevest, uansett om jeg så hadde vært ansatt i NRK. Jeg kunne løpt rundt hele dagen med NRK-lue, NRK-kamera og fast stilling i NRK, men jeg hadde fortsatt bare vært en aktivist. Jeg ville fortsatt hatt høyreradikale alt-right-holdninger og meninger. Bøkene til Ted Kaczynski ville fortsatt vært på nattbordet mitt ved siden av senga mi.
Jeg kunne sikkert sagt noe sånt som «Jeg er ikke lenger på listene til Alliansen. I går var jeg en høyreradikal fyr med alt-right-holdninger, men ikke i dag. Blablabla. Blubblubblubb.»
Dette ville bare vært å narre meg selv. Ingen andre ville trodd noe på det heller. Jeg ville fortsatt vært han fyren fra Alliansen, han med alle de «feil» meningene.
En interessant utvikling de siste årene, er nettopp at norske protestmiljøer holder seg med egne «journalister». Noen av disse var også til stede på Marienlyst, der de bar refleksvester med påskriften «PRESSE». For få måneder siden var de samme personene stortingskandidater for partiet Alliansen, der partilederen er velkjent for antisemittisme og hyllester av 22. juli-terroristens idéer.
Utenfor NRK ble det strømmet direkte og «rapportert». Aktivistene pludret med likesinnede og kom med jubelutbrudd når nye mennesker sluttet seg til markeringen, men gjorde også forsøk på å konfrontere eller forstyrre journalister fra seriøse mediehus – deriblant TV2s reporter. Journalister må tåle å få spørsmål. Men pågående og direktesendt plaging fra aktivister med kamera, pressevest og politiske hensikter, er noe helt annet.
Taktikken er velkjent fra utlandet. I større demonstrasjoner med risiko for bråk eller sammenstøt, blir ofte pressevester benyttet som forvirringstaktikk. Nynazister i Sverige holder seg med egne «reportere», som gjerne blander seg med vanlige journalister. De forsøker å intervjue tilfeldig forbipasserende, men også meningsmotstandere eller mediearbeidere. Konfrontasjonene strømmes direkte eller deles siden som «avslørende» klipp. Dette bidrar til å gjøre kritisk journalistikk i felt vanskelig, noe som selvsagt er hensikten. Hvem ønsker å ende opp som et meme i ytterliggående chat-kanaler?
Å være ansatt i Adressa eller NRK fritar ikke en aktivist fra å være en aktivist. Document-redaktør Hans Rustad er medlem av Norsk Redaktørforening, og han er helt klart en aktivist. Det samme gjelder Filter Nyheter, som bare er den radikale venstresidas Document.
Rustad og Klungtveit er to blomster i den samme vasen. De har begge gjort seg opp en mening, tatt et klart og tydelig standpunkt, og agerer ut fra dette.
Veldig lav terskel
Å bli kastet inn i mediene krever ikke mye.
I fjor sommer ryddet jeg i Altinn og oppdaget at en av sjefshønene i Adressa hadde oppført meg om «ansatt» der. Jeg har aldri søkt noen jobber der, aldri solgt noe stoff til dem.
Hvor denne gjengen har fått tak i personopplysningene mine vet jeg ikke, men det må ha skjedd i april eller mai 2019. Jeg sendte en e-post til en eller annen redaktør der nede og spurte høflig om det var en spøk, og jeg ba om at det ble slettet umiddelbart. Jeg fikk aldri noe svar, men et par uker etterpå var oppføringene heldigvis fjernet fra Altinn.
Hvis folk hadde sett dette kunne de trodd at også jeg er en sånn bourgeois figur fra kulturmiddelklassen, som frekventerer sånne foretak. Det er som å være muslim og plutselig dukke opp som «ansatt» i Document eller Rights. Jeg mener det var lumpent gjort. I beste fall uryddig.
Et øyeblikk vurderte jeg å ringe nedover og spørre om alt sto bra til med dem, og forsikre meg om at de ikke hadde rablet og gått helt koko-bææ.
Jeg gjorde meg også noen spekulasjoner, som at noen kan ha tullet med dem og hatt noe rar sopp på pizzaen deres. Eller at de kan ha funnet noe knips og trodd det var kaffemaskin-rens.
«Ååå … æ veit ka vi gjør i dag, vi ansætte han fyren hær da.»
«Jaaa! Æ føle mæ som en fuggel!»
Man vet nå søren aldri. Det har skjedd rarere ting her i verden.
Til dags dato vet jeg ikke hva som kan ha foregått her. Alt jeg vet er at det må være noe alvorlig feil.
Vi er hva vi er
Vi har alle visse standarder i livet, som vi etterlever enten bevisst eller ubevisst. Noen av disse standardene er objektive. Enhver objektiv standard vil alltid være et tveegget sverd. De samme objektive standardene som gjelder for meg gjelder også for deg og kollegene dine, Jonas. Å tre en pressevest over hodet på oss endrer ikke hva vi er.
For en stund siden satt jeg på ei veikro oppe i Snåsa og reflekterte over hvem og hva jeg er, og på hvilke objektive standarder som kan legges til grunn for en slik vurdering.
Var det vogntoget på parkeringsplassen som definerte hvem jeg er? Arbeidskontraktene? Var det platskortene som følger med jobben?
Konklusjonen jeg kom fram til er at ingen av disse tingene definerer hvem og hva jeg er. Så jeg landet på at jeg er en fyr med feil meninger i en lastebil. Det føltes også mest riktig i øyeblikket.
Idet jeg svingte ut på veien og satte nesa mot Trondheim tenkte jeg at vi mennesker er hva vi er, og at ingen eksterne titler, logoer, konstruerte statuser og ansettelser kan endre noe på det. Om det står «Scania» eller «Presse» på refleksvesten min eller lua mi spiller objektivt sett ingen rolle, jeg er fortsatt hvem og hva jeg er. Jeg er en fyr med en blogg, som liker å lese Kaczynski.
Så, du Jonas, og flere av kollegene dine, er nok en slags Javert-typer som har som eneste mål å bekjempe det dere oppfatter som politiske motstandere. Dette betyr at du og koronademonstrantene og nynazistene med pressevest på er fisk i den samme bøtta. Dere er grener på det samme treet. Dere er mennesker hvis modus vivendi er basert på det samme grunnleggende prinsippet, nemlig å vinne en oppfattet kulturkrig.
En gang en aktivist, alltid en aktivist. Slik er det for meg, og slik er det for absolutt alle andre.