I en av de viktigste samfunnskritiske bøkene på denne siden av 2000-tallet, tar Kaczynski et oppgjør med oversosialisering. Det blir gjort på en glimrende måte.
Har du noen gang lagt merke til hvordan mennesker med kjønnsdysfori, såkalte transpersoner, alltid gir uttrykk for denne tilstanden på en banal og stereotypisk måte?
De fremstår typisk som overdrevne karikaturer av de kvinner og menn som de forsøksvis vil være. Samtidig er «trans» hele identiteten deres, hele selvbildet deres og alt de egentlig snakker om. Hvis de virkelig var ekte menn og kvinner, hvorfor ikke da bare være ekte menn og kvinner, og dermed gå videre i livet? Hvorfor fokusere så mye på trans-aspektet ved det hele? Hvorfor gjøre det til en identitet?
Har du kanskje også lagt merke til hvordan såkalte individualister og rebeller typisk går kledd på en distinkt og utpreget måte? Typisk kler de set i høyvannsbukser, lærstøvler fra Dr. Martens, hatt og ullfrakk, for å vise omverdenen hvor opprørske og rebellske individualister de er. De uniformerte individualistene på Svartlamon i Trondheim er et eksempel på dette. Det er en utstudert og halvfabrikert stil.
Sinnafeminister er typisk også atale og kranglevorne kvinner, med kortklippet pannelugg, spiss heksenese, herreklær og tennene på tørk. På motsatt side finner vi stereotypen av porno-horer, med platinablondt hår og en kake av sminke i fjeset. Disse er kvinner som vil imitere pornostjerner for å få oppmerksomhet fra pornoavhengige beta-menn.
Blant menn finnes det tilsvarende stereotyper. Fotballidioten, Dressmann-mannekengen i Høyre, «rockeren», kalkulatorgutten og actionhelten.
På samme måte er det med stereotype former for aktivisme, typisk rettet mot ting som rasisme, feminisme, kolonialisme, equity (resultatlikhet) og klima. Disse tingene foregår alltid på samme måte. Det er en fast oppskrift på hva aktivistene skal mene, hvordan de skal kle seg, og hvordan de skal agere.
Antifascister med maskefetisj er alltid stereotype. Høyreekstremister er på samme måte også stereotype. Grupperinger som «Proud Boys» i USA er et eksempel på dette. Alle går kledd likt og snakker på samme måte om de samme tingene.
Alt dette er stereotyper som mennesker sosialiseres inn i gjennom populærkulturen. Stereotyper som etterleves gjennom imitasjon, og imitasjon alene.
Hatet mot «den oransje mannen», aksepten for vestlig militær tilstedeværelse og bombing av land i den tredje verden, ønsker om å ta eksperimentelle sprøyter grunnet frykt for influensa, et plutselig og voldsomt hat mot russere og ønsker om å sende våpen til en krig i Europa. Alt sammen grunner i samme årsak – imitasjon. Folk lar seg påvirke av populærkulturen, og de søker å imitere andre som også lar seg påvirke.
Kanskje særlig gjelder dette kvinner, som instinktivt søker tilhørighet og samhold i en flokk, fordi de ikke har forutsetninger til å klare seg alene. Ingen hater «den oransje mannen» mer enn oversosialiserte kvinner, som gjerne vil opprettholde en illusjon om at de er «sterke og uavhengige», mens de egentlig bare er kvotert inn et sted for å lage PowerPoints.
Matematikeren Ted Kaczynski problematiserer dette fenomenet på en glimrende måte i boken «Technological Slavery» fra 2010. Kaczynski beskriver to ulike typer propaganda; agitasjonspropaganda og integreringspropaganda, og hvordan disse metodene brukes for å sosialisere mennesker inn i ønskelige og stereotypiske atferdsmønstre.
Because they are the teachers of young people, the university intellectuals are in a position to help the Systcm play its trick on the young, which they do by steering young people’s rebellious impulses toward the standard, stereotyped targets: racism, colonialism, women’s issues, etc. Young people who are not college students learn through the media, or through personal contact, of the «social justice» issues for which students rebel, and they imitate the students. Thus a youth culture develops in which there is a stereotyped mode of rebellion that spreads through imitation of peers – just as hairstyles, clothing styles, and other fads spread through imitation.
Naturally, the System’s trick does not work perfectly. Not all of the positions adopted by the «activist» community arc consistent with the needs of the System. In this connection, some of the most important difficulties that confront the System are related to the conflict between the two different types of propaganda that the System has to use, integration propaganda and agitation propaganda.
Integration propaganda is the principal mechanism of socialization in modern society. It is propaganda that is designed to instill in people the attitudes, beliefs, values, and habits that they need to have in order to be safe and useful tools of the System. It teaches people to permanently repress or sublimate those emotional impulses that are dangerous to the System. Its focus is on long-term attitudes and deep-seated values of broad applicability, rather than on attitudes toward specific, current issues.
Agitation propaganda plays on people’s emotions so as to bring out certain attitudes or behaviors in specific, current situations. Instead of teaching people to suppress dangerous emotional impulses, it seeks to stimulate certain emotions for well-defined purposes localized in time.
The System needs an orderly, docile, cooperative, passive, dependent population. Above all it requires a nonviolent population, since it needs the government to have a monopoly on the use of physical force. For this reason, integration propaganda has to teach us to be horrified, frightened, and appalled by violence, so that we will not be tempted to use it even when we are very angry. (By «violence» I mean physical attacks on human beings.)
More generally, integration propaganda has to teach us soft, cuddly values that emphasize nonaggressiveness, interdependence, and cooperation.
On the other hand, in certain contexts the System itself finds it useful or necessary to resort to brutal, aggressive methods to achieve its own objectives. The most obvious example of such methods is warfare. In wartime the System relies on agitation propaganda: In order to win public approval of military action, it plays on people’s emotions to make them feel frightened and angry at their real or supposed enemy.
In this situation there is a conflict between integration propaganda and agitation propaganda. Those people in whom the cuddly values and the aversion to violence have been most deeply planted can’t easily be persuaded to approve a bloody military operation.
Here the System’s trick backfires to some extent. The activists, who have been «rebelling» all along in favor of the values of integration propaganda, continue to do so during wartime. They oppose the war effort not only because it is violent but because it is «racist,» «colonialist,» «imperialist,» etc., all of which are contrary to the soft, cuddly values taught by integration propaganda.
The System’s trick also backfires where the treatment of animals is concerned. Inevitably, many people extend to animals the soft values and the aversion to violence that they are taught with respect to humans. They are horrified by the slaughter of animals for meat and by other practices harmful to animals, such as the reduction of chickens to egg-laying machines kept in tiny cages or the use of animals in scientific experiments. Up to a point, the resulting opposition to mistreatment of animals may be useful to the System: Because a vegan diet is more efficient in terms of resource-utilization than a carnivorous one is, veganism, if widely adopted, will help to ease the burden placed on the Earth’s limited resources by the growth of the human population. But activists’ insistence on ending the use of animals in scientific experiments is squarely in conflict with the System’s needs, since for the foreseeable future there is not likely to be any workable substitute for living animals as research subjects.
All the same, the fact that the System’s trick does backfire here and there does not prevent it from being on the whole a remarkably effective device for turning rebellious impulses to the System’s advantage.
It has to be conceded that the trick described here is not the only factor determining the direction that rebellious impulses take in our society. Many people today feel weak and powerless (for the very good reason that the System really does make us weak and powerless), and therefore identify obsessively with victims, with the weak and the oppressed. That’s part of the reason why victimization issues, such as racism, sexism, homophobia, and neocolonialism have become standard activist issues.
Ergo, når mennesker etterlever disse stereotypene, når atferden deres følger de fastsatte oppskriftene, agerer de slik systemet ønsker at de skal agere. Det er ønskelig at folk imiterer disse atferdsmønstrene.
Såkalte rebeller gjør opprør innenfor de formene og rammene som systemet kan akseptere. Slike opprør gjør ingen reell forskjell fra eller til, det har ingen virkning. Nettopp derfor er det også akseptert. Så lenge folk tar avstand fra vold, så lenge de er lydige, så lenge de hater kun på kommando, så er de ansett for å være nyttige idioter for systemet.
Et eksempel på dette er den såkalte frihetskonvoien i Canada, hvor folk parkerte i gatene for å tute med biler. Denne hendelsen skapte litt problemer, men det var ikke verre enn at politiet bare jaget dem vekk etter noen dager, og så var det hele over. Ingenting ble oppnådd med det. Når så nordmenn arrangerer en frihetskonvoi i Oslo, er dette også kun imitering. Det vil ikke være godt for noe konkret, og de vil ikke oppnå noe med det. Det er bare en form for «opprørsk» atferd som systemet godtar.
I en digital tid hvor bilder, videoer og inntrykk kun er et tastetrykk unna, vil teknologien forsterke denne sosialiseringen av folk. Facebook oppdrar folk til å følge retningslinjer om hva som kan deles. Digitale medier og TV viser idealer for atferd, meninger og holdninger – idealer som folk deretter imiterer.
Vi har kommet til et punkt hvor teknologien oppdrar oss, kontrollerer oss, ikke motsatt. Nettopp derfor er Kaczynski og hans refleksjoner rundt det industrielle og teknologiske samfunnet så viktig i dag. Vi bør være klar over hvordan vi lar oss påvirke, av hvem og med hvilken hensikt.