FOTO: N. Andersen (CC0).

Twitter: – Tenker du ofte på 22. juli?

Spørsmålet ble stilt offentlig på Twitter tirsdag 22. januar, av sogneprest i Frei, Sindre Stabell Kulø. Når dette spørsmålet dukker opp i feeden min, får det meg naturlig nok til å reflektere litt over saken.

Jeg har ingen ønsker om å rippe opp i sårene til etterlatte og pårørende etter attentatet 22. juli 2011.

Men jeg har et ønske om å fortelle at jeg ser annerledes på hendelsen enn det som trolig er allment akseptert. Jeg har også et ønske om å formidle hvorfor jeg ser saken slik jeg gjør.

Venstresiden i Norge er flinke til å snakke om den smerten, det savnet og den sorgen som de har blitt påført. Men de har ingen forståelse for den smerten, det savnet og den sorgen som de selv påfører andre.

Våren 2011 bombet Arbeiderpartiet 25.000 mennesker i Libya. Noe de ifølge Klassekampen gjorde for å trene norske styrker. Uttalelser og holdninger som vakte avsky over hele verden.

Ingen hensyn ble vist overfor de menneskene som mistet sine barn, familiemedlemmer og venner der nede.

Senere samme år, den 22. juli 2011, blir Arbeiderpartiet selv rammet av et attentat. En kraftig bilbombe detonerer utenfor Regjeringskvartalet i Oslo. Senere den dagen blir 69 personer drept på Utøya i Tyrifjorden. Norsk offentlighet var i sjokk. Kanskje mest av alt var Arbeiderpartiet selv i sjokk.

En verden unna

Selv brukte jeg fredagen den 22. juli 2011 til å male et hus, omtrent 70 mil unna der hvor attentatet skjedde. Jeg fikk høre om hendelsen via en ekstra nyhetssending på radioen. Jeg tenkte kanskje at det måtte være noen libyere som var forbannet over å ha mistet sine kjære. Men jeg tok feil.

Gjerningsmannen var etnisk norsk. I ettertid viste det seg at han hadde planlagt attentatet veldig lenge. Noe som ble gjort grundig rede for i et manifest som var blitt sendt ut til tusenvis av e-postadresser.

I manifestet beskriver gjerningsmannen inngående hvordan Arbeiderpartiet og den såkalte venstresiden i Norge gjennom flere tiår har tyrannisert samfunnet. Blant annet hvordan de har drevet organiserte personforfølgelser (heksejakter). Hvordan de lyver, begår karakterdrap, stigmatiserer og marginaliserer. Hvordan de kvoterer sine egne opp og frem gjennom nepotiske prosesser. Hvordan de har tatt kontroll over mediene, justissektoren og store deler av norsk politikk.

Selv visste jeg fra bandommen hvordan avkommet til sosialister blir oppdratt til å plage andre barn som er fra ikke-sosialistiske familier.

I voksen alder har jeg også en del negative erfaringer med Arbeiderpartiet, Human-Etisk Forbund og den såkalte venstresiden.

Samlet sett kunne jeg ikke få meg til å synes synd på dem den gangen. Noe jeg fortsatt ikke evner. Selv de gangene jeg virkelig har prøvd. Jeg har for mange negative opplevelser med den såkalte venstresiden til å kunne føle noen som helst sympati for dem.

For meg er derfor attentatet den 22. juli 2011 en verden unna. På flere måter. Fra mitt ståsted er det en konflikt som ikke angår meg. Verken på godt eller ondt. Min nøytralitet overfor gjerningspersonen, ofrene og hendelsen er hugget i stein for alltid.

En absurd forestilling

De få gangene jeg tenker på 22. juli, så er det når jeg leser om det. Som da sokneprest Kulø stiller spørsmål om det på Twitter.

I den grad jeg tenker på hendelsen, så hender det at jeg også tenker på gjerningsmannen. Hvordan det måtte føles å stå der ute med rifla. Hva han tenkte da han siktet mot fremtidens venstrevridde journalister og redaktører, som opptar arbeidsplassene og boligene som jeg og andre egentlig skulle hatt. Hvordan rekylen fra våpenet føltes idet skuddene gikk av, og fremtidens inkvisitører falt hjelpeløse sammen foran ham.

Når jeg tenker på dette så innser jeg at det er en absurd tanke. Kanskje gjerningsmannen ikke var kognitivt helt til stede. Kanskje hadde han en helt annen opplevelse av gjerningene enn hva vi andre ville hatt. Kanskje. Men ikke sikkert.

Av og til, når jeg tenker på 22. juli, tenker jeg også på en film som heter The Butterfly Effect. En film som tar for seg hvordan relativt små hendelser kan få store og betydelige ringvirkninger med tiden.

For å være helt ærlig, så tenker jeg også på at gjerningsmannen kan ha avverget mye ondt med sine handlinger. Kanskje drepte han en av fremtidens virkelige massemordere. Av den sorten som bomber 25.000 mennesker i Nord-Afrika for å «trene» norske styrker. Av den sorten som sprer ondsinnede løgner, ubegrunnede påstander, utfører karakterdrap, stigmatiserer og marginaliserer mennesker – som en del av et kynisk og psykopatisk maktspill. Ingen vet hva som på sikt ble avverget den dagen.

Likevel støtter jeg ikke gjerningsmannen. Jeg støtter heller ikke ofrene, Arbeiderpartiet eller den såkalte venstresiden. Jeg anser meg selv for å være utenfor det hele. Utenfor både hendelsen og den sosiale konstruksjonen som utgjør norsk offentlighet. For meg kunne det hele like gjerne vært et oppgjør mellom ISIS og al-Qaida på andre siden av planeten.

Man kan til en viss grad forstå begge sider. Men kan likevel ikke ta noens parti.

Hvor tar jeg dette fra?

Selv har jeg opplevd de groveste personforfølgelser fra den såkalte venstresiden i Norge. Fra Arbeiderpartiet og Human-Etisk Forbund. Fra løgnere og innkvoterte protesjéer i mediene. Fra aktivister og fra kriminelle.

Jeg har opplevd å få løgner spredte om meg på bloggnettsider som Radikal Portal og Minerva. Uten anledning til å imøtegå løgnene. Jeg har opplevd at figurer på den såkalte venstresiden har spredd de mest utrolige og hatefulle påstander om meg. I den hensikt å ødelegge. I den hensikt å ramme. I den hensikt å skade.

Det er bare å google navnet mitt, så dukker løgnene opp på løpende bånd.

At Anders Behring Breivik valgte å agere som han gjorde overfor slike miljøer, kan jeg derfor ikke klandre ham for. Jeg får meg ikke etter beste evne til å inntre i en anklagende rolle overfor noen som slår tilbake på slike.

På grunn av mine egne opplevelser, har jeg for meg selv avlagt et taushetsløfte for fremtiden. Dersom jeg får vite at noen planlegger å gjennomføre et lignende attentat i fremtiden, så vil jeg være stille om det. Jeg vil ikke varsle verken politiet eller noen andre. Jeg vil bare la ting gå sin gang.

Alt jeg skylder den såkalte venstresiden er min stillhet. Min fullstendige stillhet og nøytralitet.

Del innhold: