Søndag 5. januar hadde dramaserien «22. juli» premiere på NRK. Serien er på seks episoder, som hver er på 50 minutter.
I serien skildres omstendighetene rundt attentatet som fant sted den 22. juli 2011. En hendelse som kostet 77 menneskeliv.
Tidligere har jeg skrevet et innlegg og forklart at jeg personlig stiller meg nøytral til 22. juli-saken. At jeg ikke ønsker å involvere meg i saken. Fordi jeg mener den er et anliggende kun for de berørte parter.
I praksis betyr dette at jeg ikke tar parti med verken den ene eller den andre siden av konflikten. Ikke med terroristen, og ikke med ofrene. Dette har høstet stor kontrovers, og har blant annet blitt omtalt i norske medier som Dagbladet.
Småkjeltringene Jan Arild Snoen og Eivind Trædal har forsøkt å forvri dette til at jeg støtter terroristen. Noe som er en løgn. Og det vet de. Saken er enkel, nemlig at jeg føler at jeg ikke har noe mandat til å velge side.
Jeg har hele tiden valgt å ikke ha en formening om saken. Det hele er for sprøtt.
Litt på samme måte har jeg ingen klar formening om hendelser som vulkanutbruddet på Krakatau nå i desember. Et vulkanutbrudd som skapte en tsunami i Indonesia, hvor 222 mennesker mistet livet. Videre har jeg heller ingen klar formening om hendelser som atombombene over Hiroshima og Nagasaki.
Tragiske hendelser, javisst. Men likevel en vekt jeg ikke vil bære.
Hadde jeg begynt å posere med hvor trist det er, hvor grusom verden er, ville jeg ikke vært bedre enn de egohumanistene som jeg kritiserer. Det ville kun vært posering fra min side. For å polere mitt eget ego.
Tragedie-profittering
Likevel har jeg en formening om hendelsene som har skjedd i ettertid av 22. juli-attentatet. Særlig hvordan ulike aktører har utnyttet hendelsen til å tjene penger. Til å skape profitt.
NRK er blant disse. Med dramaserien «22. juli» søker NRK å tjene penger på død og tragedier. Dramaserien er et produkt som åpenbart ikke har vært billig å lage. Til nå har ikke NRK vært åpne om hvor mye serien har kostet å produsere. Eller hvor mye de forventer å tjene på den med salg.
Det vi derimot vet sikkert, er at dramaserien er solgt til flere kunder. Trolig flere nordiske TV-kanaler. Noe NRK gjør rede for i en artikkel publisert nå søndag.
NRK skriver:
Serien er finansiert i det vesentlige av NRK, i tillegg til nordiske tv-kanaler, Nordvisjonsfondet og internasjonalt salg.
Dette betyr at serien er laget for å generere penger.
Jeg har sendt en henvendelse til NRK for å få klarhet i hva serien har kostet. Samt hva NRK forventer av profitt. Forhåpentlig får jeg svar nå mandag, eller i løpet av denne uken.
At dramaserien i det minste delvis kan være laget med gode hensikter, tar jeg høyde for. Likevel er det ikke til å underslå at veldig mye penger er i omløp. Penger som kommer til å finne veien ned i noens lommer.
Og det er dette jeg er kritisk til. Den skamløse profitteringen på andres lidelse og død er noe av det kvalmeste jeg har sett.
Så selv om NRK publiserer en lang artikkel med spørsmål og svar om dramaserien, er det fortsatt mange spørsmål som forblir ubesvart.
- Hvor mye har dramaserien kostet å lage?
- Hvor mye avkastning er forventet?
- Hvem får fortjenesten av salget, foruten NRK?
- Hvilke andre mål enn fortjeneste blir forsøkt oppnådd med å lage en slik dramaserie?
- Hvordan kan NRK forvente at folk ikke reagerer negativt på et såpass utilslørt forsøk på å skape profitt på en tragedie?
- Hva mener NRK om å bli kritisert for slik profittering på tragedier?
- Hvor åpne vil NRK være om pengestrømmen som dramaserien skaper? Er de villige til å strekke seg ut og forbi offentlighetslovens bestemmelser, og gi innsyn i hvor pengene tar veien?
Spørsmål som jeg ikke forventer at skal bli besvart. I det minste ikke nå umiddelbart. Trolig heller ikke på mellomlang til lang sikt. Slike spørsmål har en tendens til å bli oppfattet som ubehagelige. Derfor blir de sjelden eller aldri stilt overfor aktører som distribuerer slike produkter.
Men jeg liker sånne spørsmål.
Må betales
Lønn til skuespillere, regissører og kamerafolk er åpenbart. Videre må strøm betales. Håndtverkere og flyttebyråer må til for å rigge opp Aftenpostens redaksjon i Postgirobygget, slik den var i 2011. Programmerere må ha penger for å gjenskape dataprogrammer og skjermbilder som virker autentiske for tidsperioden. Spesialeffekter er ikke billig, og må betales.
Tenker de som utfører dette på at de samtidig bidrar til profittering på en tragedie? Kanskje tenker de på det. Kanskje ikke. Kanskje bryr de seg ikke om dette, så lenge de får pengene sine. Trolig kan det være en blanding av alle disse mulighetene.
Likevel er det penger og fortjeneste som er fullt og helt basert på noens lidelser, død og sorg.
For selv om jeg ikke inntar et standpunkt overfor hendelsen, er jeg innforstått med at det ikke har vært lett. Verken for de berørte eller de pårørende.
Videre er det ironisk at de som kritiserer meg for mitt manglende engasjement i en sak som ikke angår meg, vil forbruke denne dramaserien – i likhet med alt annet de forbruker av TV-programmer. For dem vil dramaserien være lett kveldsunderholdning. En underholdning som trolig også vil fylle dem med en følelse av spenning. Samt en følelse av å være «gode» mennesker, som har inntatt og proklamert sine korrekte standpunkter overfor hendelsene.
De vil sitte der i godstolen sin, med fjernkontrollen i den ene hånda, og øllen i den andre. Mens de raper, lener seg godt tilbake og blir underholdt.
Jeg kommer ikke til å gjøre dette. Jeg vil ikke «drikke blodet» til dem som mistet livet den dagen. Jeg vil heller ikke tygge på terroristens forpinte sjel. Det er noe jeg velger å la være. Noe jeg velger å forsake.
For med nøytralitet kommer det også en del krav. Som at jeg ikke skal finne glede eller underholdning i hendelsene – like lite som jeg skal finne sorg og tyngde i det. Det er forbannet grunn, og jeg skal ikke tråkke på den.
Vent, hvorfor?
Med å ikke ta del i 22. juli-eskapadene, hvis jeg kan bruke det begrepet, tillater jeg meg selv å se ting mer klart. Fra utsiden. Noe jeg er avhengig av å gjøre.
Hvis jeg skal engasjere meg emosjonelt og kognitivt i saken, med å la meg underholde eller tynges av den, blir jeg automatisk en del av saken. En del av den entiteten som jeg ønsker å observere fra avstand. Noe som gjør at jeg ikke lenger kan se det objektivt.
For det er kongens nøytrale aspekt jeg søker. Og da hjelper det meg lite å bli henført av sakens emosjonelle natur. Eller av dens kaotiske kjerne. Noen ganger er det greit å bare kappe den gordiske knuten rett i to, i stedet for å prøve å løse den.
Jeg er selvfølgelig ikke Alexander den store, men jeg tillater meg å gi 22. juli-saken en rasjonell løsning, med å bare kutte den i to. Det tjener ingen hensikt at jeg skal engasjere meg i den. Særlig ikke når så mange andre engasjerer seg i den. Mitt engasjement vil dermed være overflødig. For ikke å si upassende.
Likevel tillater jeg meg å være kritisk til hvordan saken blir behandlet nå i ettertid. Hvordan noen søker å tjene penger på tragedien. Mens andre søker å polere sitt eget ego, med å posere med den, som et smykke de kan pynte seg med. For å liksom vise verden hvor «gode» de er.
Jeg kan ikke delta i slike nedrige øvelser. Det ville rammet min selvfølelse for hardt.
Nå er jeg bare spent på om NRK vil være åpne om hvor profitten fra dramaserien finner veien. Jeg mistenker at det vil være noen som har veldig dype lommer.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion