Trondheim: Adresseavisens Kari Kristensen i harnisk igjen

I midten av juni publiserte Adresseavisens medarbeider påstander på Twitter om at jeg angivelig er nynazist. Dette er nytt for meg, men jeg regner med at avisen vet mer om meg enn hva jeg vet selv.

Selv har jeg hatt æren av å møte Kari Kristensen kun én gang. Det var en lørdag på sommeren før pandemien, og jeg skulle en tur inn på Antikvariatet på Bakklandet for å ta en øl. Utenfor mot fortauet sto Kristensen og røyka.

Da jeg nærmet meg døra fikk hun øye på meg. Hun viste finger og skrek «jævla fascistsviin, kom dæ ut av by’yn miin!», med sigaretten i den andre hånden.

Jeg sa ingenting og gikk bare inn døra.

«Faen, jeg håper hun ikke kommer etter meg og begynner å denge løs på meg eller noe», tenkte jeg da jeg var inne i gangen. Jeg var dausliten etter en lang uke, og ville bare slappe av med en øl. Heldigvis kom ikke Kristensen etter meg.

Det var også mitt første møte med Adresseavisen i Trondheim.

Jeg er ikke så veldig begeistret for disse miljøene at det gjør noe, men jeg evner å tolerere dem likevel.

Stammekrigere

På mange vis er dette miljøet i Trondheim en slags stammekrigere fra middelklassen, som deler inn verden i «oss» og «dem».

Selv er jeg bare arbeiderklasse, og det er lite dette miljøet hater mer enn oss.

Kristensen for eksempel vokste opp i et digert middelklassehjem oppe ved Kyvannet. Senere er hun blitt løftet opp og frem i flere middelklassejobber som voksen. Folk jeg har snakket med fra Trondheim forteller hvor bortskjemt hun var som lita. Alltid det nyeste og beste.

Hun er en leksikalsk definisjon på en skikkelig bortskjemt drittunge.

I dag er hun kvotert inn i Adresseavisen, trolig fordi foreldrene er naboer med redaktøren, og de tilhører samme samfunnslag. Her i Trondheim er sånt vanlig. Middelklassens avkom ender som regel opp i toppstillinger i kommunen, lokale medier eller lokale fillialer av statlige foretak.

Når slike personer fra middelklassen fronter partier som Rødt, og liksom skal «tale arbeidernes sak» ler jeg høyt og lenge. Noe som kanskje ikke er så rart, tatt i betraktning at disse figurene aldri har prøvd det å faktisk jobbe. I den grad de har jobber som ikke umiddelbart lyser middelklasse, tar de som regel jobber fra studenter, som bartendere og sånt, mens boomer-foreldrene deres støtter dem økonomisk.

Når denne type middelklassepøbel ser at folk fra de mer ordinære samfunnslagene har meninger, og gir uttrykk for disse, ser de bokstavelig talt rødt. Noe som i Kristensens tilfelle fører til at hun angriper meg, uten å kjenne meg, og uten å noen gang ha snakket med meg (skriking teller ikke).


Les også Akroma.no anonymt på TOR: 

akromaazzte7avtv.onion


Del innhold: