Trondheim: Avisa Nidaros jager skygger, igjen

Tirsdag prøvde avisa Nidaros å kansellere et foredrag ved Litteraturhuset, nok en gang. De lyktes ikke.

Nå først vil jeg dele en liten hemmelighet med deg:

Folk kan bruke et helt liv som journalister, hvor de skriver ord som «konspirasjonsteori», «antisemittisk», «ekstremt» – kanskje hundrevis av ganger i løpet av en karriere. Men til syvende og sist vil det ikke spille noen rolle. Alt de gjør er dypest sett forgjeves.

Pressens makt er kraftig overvurdert. Særlig i en verden hvor publikum knapt har makt over sine egne liv, og langt mindre har noen anledning til å endre noe som helst av betydning.

Et eksempel på dette er den britiske storavisen The Guardian, journalisten Glenn Greenwald og avsløringene fra varsleren Edward Snowden. Publiseringene og artiklene om NSAs masseovervåkning ble lest av veldig mange, men det hadde ingen reell virkning. Det forandret ikke noe som helst. NSA fortsatte som før.

Negativ omtale i vestlige medier har ikke stoppet Russlands inntog i Ukraina heller. Hva et norsk publikum mener om krigen har ingenting å si for makthaverne i verden. Å formidle informasjon til mennesker som ikke kan gjøre noe er derfor ganske verdiløst. Uansett hvordan du regner på det, og uansett hvordan du snur og vender på saken.

Det samme kan sies om debatter på Litteraturhuset. Slike debatter er dypest sett kun underholdning for et publikum som ikke egentlig kan gjøre noe fra eller til.

Nidaros:

13. oktober arrangerer Ny Tid og TrønderRød åpent debattmøte i Litteraturhuset i Trondheim, kalt «Kampen mot antisemittisme». 

Ny Tid og TrønderRød skriver i arrangementsbeskrivelsen at de skal se på hvordan man forstår og anvender begrepet antisemittisme.

En av de som skal på scenen 13. oktober er Hans Olav Brendberg. Han fikk nei av både Litteraturhuset og NTNU da han skulle holde foredraget «Den jødiske lobbyen» tidligere i år

Nå som debattmøtet «Kampen mot antisemittisme» har fått grønt lys av Litteraturhuset i Trondheim, har reaksjonene ikke latt vente på seg. Deriblant retter livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund, Didrik Søderlind, kraftig kritikk mot arrangementet. 

– Det går en grense for hvem man skal debattere med offentlig, mener han.

Daglig leder for Kulturhuset i Trondheim Trond Åm har forståelse for, og forventet, at debattmøtet kunne skape reaksjoner. Han sier til Nidaros at de ga tillatelse under tvil.

– Vi er fullt klar over hvem de er og hvem som står bak. Vi har flere ganger sagt nei til Brendberg, men mener det er innafor denne gangen, sier Åm til Nidaros.

Nidaros har virkelig gjort alt de kan i denne saken. De bruker alle ordene de har til rådighet. «Kontroversiell», «reagerer» og «antisemittisme» er sagt. Likevel er det forgjeves. Litteraturhuset vil ikke kansellere.


«Livssynsrådgiveren» som livnærer seg på å selge en «religion» hvor man ikke tror på noe, må gå hen med uforrettet sak. Kanskje en håndfull «troende» trykte «liker» på posten hans om det i SoMe. Det er også alt.

Det blir også feilaktig hevdet at samtaler på Litteraturhuset legitimerer folk og synspunkter. Noe som selvfølgelig bare er tull. Det er ikke akkurat World Economic Forum, FN eller EU-kommisjonen som er publikum der, kun vanlige mennesker.

Nidaros utfordrer ikke disse påstandene fra misjonæren eller lekpredikanten til «Human-Etisk Forbund», eller hva nå enn fyren er.

Hele saken er dermed helt meningsløs. Ingen som leser artikkelen blir noe klokere, og det er umulig å uttale seg om hva som kanskje vil bli sagt i forbindelse med en samtale som skal holdes i fremtiden.

Redaksjonen i Nidaros må deretter hoppe over til neste sak. Nyheter skal produseres. Kanskje en billist har kjørt inn i et gjerde, eller noe. Sykkeltyveri på Møllenberg.

Den evige jakten på en plastpokal, et diplom og en pose Twist på neste NJ-konferanse må fortsette. «Prisen for beste kanselleringsforsøk», bør kanskje bli en greie. Smile på podiet. Armene i været. Holde opp plastpokalen. Det er viktig å holde motivasjonen oppe.

Deretter høre på svulstige og resirkulerte taler om «pressens viktige samfunnsoppdrag». Føle seg viktig.

De burde heller lære seg å kode. Slik jeg har. Det ville gitt dem mer penger, mindre stress og mindre bekymringer i hverdagen. Mer tid til planter, barn, fritidsaktiviteter og kjæledyr. Tid til å lage mat fra bunnen av. Tid til å bli god på fiolin og ta lappen på MC. Alt sånt som er bra i livet. Ting som gir ekte glede.

Sånt er som kjent langt mindre forgjeves enn å sitte i et åpent kontorlandskap og irritere seg over hvem som skal prate om noe på Litteraturhuset. Det er hva jeg tror. Å jage skygger slik er helt meningsløst.


Del innhold: