Hva har en av størrelsene i Adresseavisen, en postdoktor, en farget jente, sønnen til en bolighai, en udugelig rikmannssønn og en realitydeltaker med partiboka i orden til felles? De er elitene som vi alle angivelig må høre på.
Lørdag ruslet jeg bort til Kirkehagen ved Nidarosdomen for å se elitene diskutere økende forskjeller i Norge. I og for seg et interessant tema som har opptatt meg ganske mye. Seansen som møtte meg i Kirkehagen fylte meg med så mye avsky at jeg vanskelig kan beskrive det med ord, og jeg er relativt god med ord.
Kort forklart var det smakløst.
I utgangspunktet var det en triviell hendelse. Til sammen fem personer var invitert for å debattere økende forskjeller i Norge. Kun to av disse fem hadde relevans for temaet, og kun de to hadde noe saklig å komme med. De to som skilte seg ut positivt er postdoktor Emil Øversveen ved NTNU og politiker Amal Abdinur (Ap).
Øversveen er en dyktig forsker som åpenbart vet hva han snakker om, og han gjorde innledningsvis en god redegjørelse for hva fattigdom er og hvordan det virker inn i Norge. Abdinur er en ung politiker fra Arbeiderpartiet, som selv har erfaring med baksiden av Norge. Begge var saklige, snakket godt for seg, hadde gode forslag til løsninger og bidro til den opplysende delen av debatten.
Jeg tror Amal Abdinur kommer til å nå langt i norsk politikk, noe som er bra. Kanskje særlig her i Trøndelag trenger vi noe som ikke bare er mer av det vanlige.
Det fine med Abdinur er at hun er gjennomtenkt og saklig. Hun kommer ikke med den svadaen som politikere så ofte ellers kommer med.
De tre øvrige paneldeltakerne Sivert Bjørnstad, Nils August Andresen og Mimir Kristjansson hadde i grunn lite å bidra med. Om noe i det hele tatt. Tre gubber fra kultureliten i Norge. De er den type fjes som skal tvinges inn i enhver debatt, bare fordi de som personer skal selges frem som en slags merkevare.
De utgjør Elitene™.
Presidentkampanjene til Donald Trump og Hillary Clinton i 2015 og 2016 inneholdt mye av de samme elementene. Der ble det også lagt mye flid i å planlegge hvem som deltok på møter og i «debatter». En stor del av kampanjen, kanskje særlig Trumps, handlet om hvem som skulle tillegges legitimitet med å dele scene med såkalte tokens som fagfolk og andre.
De samme metodene brukes også her i Norge.
Tvilsomme figurer
Sivert Bjørnstad er stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet. Han er også sønnen til det som jeg personlig mener er en av de verste bolighaiene i Trondheim. Bjørnstad senior, entreprenør Karl-Ove Bjørnstad, har kjøpt opp et hundretalls boliger i Trondheim, som han leier ut til folk som ikke har råd til å kjøpe egen bolig. Jeg mener dette er usosialt. Det er å berike seg på andre menneskers manglende ressurser.
Sivert Bjørnstad foreslo å legge byrden med arbeidsledighet over på arbeidsgivere, med oppfordringer om at de må ansette folk med hull i CV-en. En gammel og utslitt floskel som for lengst har vist seg å ikke fungere i praksis. Som sønn av en av Trondheims største bolighaier eiendomsinvestorer, kan det være at det å gjøre noe med økende forskjeller i grunn er dårlig butikk. Hvis alle kjøper sine egne boliger får de ikke leid ut utleieboligene sine, og dermed går de konkurs.
Nils August Andresen er rikmannssønnen som utgir seg for å være «konservativ». I realiteten er Andresen bare en libertarianer med Ayn Rand som ledestjerne. Fundamentet for dette tankegodset er en rå og kynisk kapitalisme hvor man går over lik for å berike seg selv, og det fører bare til kriger. At disse kaller seg «høyreside» og «konservative» gir ingen reell mening. Det er helt absurd sett i en større kontekst. Jeg skal absolutt ikke bruke spissfindigheter som ordet «slavegull» om Andresen-familiens formue her, i frykt for å bli overfalt av en hær med advokater, men ordet er faretruende nært å ramle ut av pennen min. Også hos Andresen er det null insentiver for å utjevne forskjeller. Hadde forskjellene blitt utjevnet ville mye av formuen til Andresen-herskapet mistet sin verdi.
Nils August Andresen skjønte ikke riktig spørsmålene som ble stilt, og ble bare sittende og sulle i panelet. Han siterte litt økonomisk historie og var mest opptatt av Mimir. På et tidspunkt flåset Andresen noe som skolemat, helt utenfor tematikken og spørsmålene.
Mimir Kristjansson er en av de mange politiske og ideologiske akolyttene som er blitt løftet inn, opp og frem av systemet som mater ham. En som sier litt riktige ting, og som skal få publikum til å le litt med sitt patos. Bak kulissene og fasaden er saken naturlig nok en ganske annen. Bak det hele lurer en totalitær ideologi med masseovervåkning, ensretting og en voldsom fanatisme. Så, hva har Kristjansson å tjene på at forskjellene i Norge blir utjevnet? Ingenting. Hadde forskjellene blitt utjevnet ville Kristjansson blitt overflødig, og han måtte trolig forflyttet seg til det ordinære arbeidslivet.
Jeg personlig kjøper ikke Mimir Kristjansson om jeg så får ham kastet etter meg. Jeg mener at fyren er en tåkeprater og snikksnakker av episke proporsjoner. Idet jeg ruslet forbi ham på vei ut av Kirkehagen prøvde jeg å se om det er montert myntinnkast på ham, hvor man kan putte på en femmer og få ti minutter med ivrig tåkeprat.
Men jeg så ikke noen myntsprekk.
Mimir Kristjansson prøvde forutsigbart å legge skylda på Fremskrittspartiet og Høyre med stort patos. Som om enkeltstående politiske partier alene har skyld i strukturelle svakheter i det norske samfunnet. Svakheter som har oppstått over lang tid. Riktig nok er det enkelte som tjener godt på disse svakhetene i systemet, men disse benytter seg bare av muligheter som selve systemet legger opp til at kan utnyttes.
Alt i alt mener jeg disse tre er høyst tvilsomme figurer. I hvert fall som deltakere i en paneldebatt om ulikheter i Norge.
Hadde seansen i Kirkehagen vært en faktisk debatt ville arrangørene heller fått inn en representant fra aktører som Uteseksjonen og Barne- og familietjenesten i Trondheim kommune i panelet. Aktører som jobber direkte med marginaliserte familier og ungdom. Disse vet akkurat hvilke utfordringer mange sliter med. De vet også hvilke verktøy systemet har til rådighet, og hvordan disse verktøyene fungerer i praksis. Videre hadde jeg ønsket å se en representant fra NAV, en som kjenner til hvilke utfordringer mange har og hvilke løsninger som fungerer.
Slik jeg ser det var det ingen paneldebatt men et salgsshow. Et show hvor jeg og de andre fremmøtte (og seerne på nett) ble utsatt for salg. Vi skulle kjøpe disse elitene, og hvor Øversveen og Abdinur ble brukt for å legitimere de tre elitene. Litt som den typiske fagpersonen og den fornøyde kunden i reklamene på TV.
Når dette er sagt så tviler jeg veldig på at Adresseavisen har noen bevissthet rundt hva de egentlig lager, eller hvem de løfter frem. For medier flest er det second nature å lage denne type promo-innhold, mens de tror at de driver med debatt eller noe sånt.
Mulige løsninger
Strukturelle problemer krever som regel strukturelle løsninger. For Norges del bør vi satse på kompetansehevende tiltak overfor personer som kan falle utenfor, eller som har falt utenfor. Ting som entreprenørskap, innovasjon og gründervirksomhet bør inn i grunnskolen, i likhet med sløyd og gym.
I dag blir folk flest kondisjonert til å tro at den eneste løsningen for arbeid er å stå med lua i hånda hos de store arbeidsgiverne. Dette er helt feil tilnærming. Alle kan noe som de kan livnære seg av selvstendig, og de som ikke har kompetanse må få tilbud om dette via kommunene.
Staten bør sørge for lærlingplasser i statlige bedrifter. Lærlinger i private bedrifter bør følges mye tettere opp. I dag er det ikke uvanlig at bedrifter tar til seg lærlinger for å promotere sin egen merkevare. Resultatet blir da at lærlingene ikke får den oppfølgingen og opplæringen som de skal ha.
Videre bør boligmarkedet reguleres kraftig. Selv om mange boligeiere vil tape formue på dette. Det er fremdeles ikke for sent å ta grep.
Så forbannet enkelt kan det være. Men likevel er det så vanskelig. I stedet for å løse problemer med tiltak som fungerer, settes det ned håpløse kommisjoner som skal forfatte endeløse rapporter fulle av svada.
Et problem må løses fullt og helt, ikke stykkevis og delt.
Men igjen, dette var ingen debatt. Det var en promo for tre stusselige herremenn som jeg personlig aldri ville kjøpt en bruktbil av.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion