Adresseavisen dedikerte fredag forsiden til å idealisere hvit barnløshet. I artikkelen stilles ikke ett eneste kritisk spørsmål om «trenden».
Som fagperson ser jeg for meg at Adresseavisen må være et deprimerende sted å jobbe.
Kanskje samles de i redaksjonen om morgenen, og har en idémyldring i plenum om «hvilke dumme ting kan vi publisere i dag?».
En idémyldring som ofte resulterer i at forslag forkastes, fordi de ikke blir dumme nok.
«Skrive om antallet ufaglærte i kommunale helsetjenester sier du? Meh… for smart.»
«Lage en sak om kommunens mislighold av budsjetter? Nesj… det blir for jordnært. Dessuten er det så mye tall.»
«Idealisere hvit barnløshet på forsiden, med en kvinne som prøver å rasjonalisere sin trolig største sorg? Ja, det høres dumt nok ut. Vi går for den.»
Så skrider de til verks. Overbeviser seg selv om at dette blir riktig så mellommenneskelig og varmt. Polaris liker sånt. Dessuten tar det seg godt ut på intern statistikk med en kvinne på forsiden.
Karriere og klima
Hva sier en mulig sorgtung person for å rettferdiggjøre sin ulykke i livet?
Kommer vedkommende til å trekke inn moderne og populære «snakkiser» som overbefolkning og klima, i sin rekke av rasjonalisering?
Tilsynelatende.
Adresseavisen skriver villig om hvor bra casen har opplevd det å satse på karriere, i stedet for å få barn. Det er nesten så leserne kjenner det frister litt selv. Men bare nesten.
Ingen kritiske spørsmål stilles.
Som «hvordan ser du for deg alderdommen uten barn og barnebarn?», eller «i hvilken grad vil du påvirke andre til å gjøre som deg selv?».
Selvfølgelig ikke. Adresseavisen er ikke plattformen for naturlige og selvfølgelige spørsmål. Her er alt bare solskinn. Alt er bare bra. Ingenting med saken lukter av sorg og fortvilelse, som blir forsøkt dekket over.
Mentalisering av en kvinne, som kanskje mest av alt er et offer for samfunnets forventnings- og prestasjonspress, er ikke et nivå Adresseavisen vil legge seg på. At saken trolig vitner om et dypereliggende samfunnsproblem er ikke noe å følge opp videre.
Populærpolitisk vinkling
Å trekke inn overbefolkning i den tredje verden som en grunn til å ikke får barn i Norge, er mildest talt en sviktende årsaksforklaring.
Vil folk i den tredje verden få færre barn, fordi enkelte nordmenn velger å heller satse på en relativt meningsløs karriere i stedet? Neppe.
Men slike sentrale teknikaliteter kan virke støtende, på kanskje så mye som tre radikale rettferdighetsforkjempere i fylket. Kanskje får Adresseavisen en klage fra anonyme Twitter-kontoer, med hashtag #rasisme.
Det er helt klart ingen grunn til å ta noen sjanser. Best å seife. Holde ting ukritisk. Fokusere utelukkende på det behagelige og det positive.
Bruke litt ekstra plass på repetisjon av ting som klima og overbefolkning. Fremstille den som rasjonaliserer egne sorger som nærmest heroisk.
For når alt kommer til alt så handler det å drive avis om å drive butikk. Det er ikke sikkert noen vil kjøpe intervjuer hvor ubehagelige ting håndteres.
Kanskje bortsett fra raringer som meg.
Men nå er jeg såpass rar at jeg også håper Adresseavisen begynner med introspektiv journalistikk.
Hvor de intervjuer hverandre litt, og stiller spørsmål som «hva gjør du egentlig her?», og «hvorfor evner vi ikke å stille gode spørsmål?».
Det hadde virkelig vært noe.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion