Inntil nylig handlet alt om pandemi, masker og vaksiner. Nå er dette brått byttet ut med ukrainske flagg, hat mot russere og ønsker om tredje verdenskrig.
I fjor på denne tiden handlet alt om pandemien. Alle måtte følge strenge regler (som ikke var godt for noe) for å hindre at noen døde i verden. Folk ble pålagt å gå rundt med kirurgiske munnbind, som ikke egentlig hadde noen effekt.
I mange land ble det jukset med dødsstatistikker, slik at folk som døde i bilulykker og som fikk påvist viruset i kroppen etterpå ble registrert som virusdødsfall. Aggressive kampanjer ble iverksatt over hele verden for å pushe eksperimentelle sprøyter som ga folk hjerteproblemer, uten å egentlig beskytte særlig mot viruset. Folk ble påvirket til å injisere de farlige sprøytene i ungdommer og små barn.
I mange vestlige land ble folk som nektet å bruke kirurgiske munnbind (som ikke virket mot noe) banket helseløse av politiet dersom de våget seg ut i gatene for å protestere mot galskapen.
Alt sammen ble gjort som del av en iherdig innsats for at ingen skulle dø. Alle liv måtte berges. Det var vår fordømte plikt å sørge for dette. Derfor måtte folk holde seg innendørs, ikke møte andre. Det oppsto en økonomisk krise som følge av permitteringer, arbeidsledighet og konkurser.
Plutselig, brått som et lynnedslag, var pandemien over. Nå ble det krig vi skulle snakke om. Masker ble tatt av, sperringer ble fjernet, restriksjoner ble opphevet. Det eneste som nå minner oss om pandemien som har vært er noen pleksiglassplater som er montert over disken på enkelte matbutikker, som ikke har fått fjernet dem ennå.
Krig i Ukraina ble brått den nye greia. Å berge liv, det å sørge for at ingen dør, forsvant også. Nå skal vestlige land sende våpen til sivile ukrainere, slik at flest mulig skal kjempe og dø i en meningsløs krig – som de uansett ikke kan vinne.
Et nytt narrativ ble skapt. Ikke overraskende gikk det nye narrativet rett hjem hos mange.
Ifølge den kanadiske avisen The Toronto Star viser undersøkelser at folk som var mest positive og ukritiske til koronasprøytene og -restriksjonene, nå også er mest ukritiske til narrativene de får servert om krigen i Ukraina. Disse menneskene er de mest narrativ-troende.
Dette prøver de nå å vri til at de uvaksinerte liksom er de dumme, som heller ikke denne gangen helt uten videre sluker narrativene fra tv.
De nye narrativene er at president Putin er Hitler, og at president Zelensky er Captain Marvel. Til tross for at Zelensky lokker uskyldige mennesker i døden, og aktivt prøver å starte tredje verdenskrig. Alt fremstilles som det gode mot det onde.
Folk som ikke ukritisk sluker de nye narrativene om det gode mot det onde, som ikke ukritisk vil sende mer våpen til Ukraina, de er nå blitt til de nye maskenekterne. De er folkene som kanskje skjønte at kirurgiske munnbind og håndsprit ikke stopper luftbårne virus, og som ble hatet for dette og stemplet som utgruppen «de uvaksinerte».
Folk som ikke vil oppildne sivile til å krige og dø i affekt, og som ikke vil risikere tredje verdenskrig mellom atommakter, blir samtidig stemplet som «konspirasjonsteoretikere» og de anklages for å «støtte Putin».
Les også: Faktisk.no klager over russisk propaganda
Selvfølgelig kommer også de som alltid skal være mot alt på banen her. De som fornekter alt de hører like ukritisk som konformistene sluker alt de hører. Men disse gruppene er begge like irrelevante, dypest sett.
Ethvert forsøk på å nyansere, ethvert forsøk på å foreslå at «kanskje bør vi ikke helle bensin på denne brannen i Ukraina», blir møtt med direkte aggresjon. Konformistene blir oppriktig sinte og sure dersom noen påpeker det helt åpenbare med situasjonen – at risikoen for tredje verdenskrig er langt høyere nå enn under den kalde krigen.
Ting har nå gått så langt at til og med den ellers alltid like krigsglade avisen Aftenposten har advart mot at Zelenskys ønsker om en NATO-håndhevet flyforbudssone over Ukraina kan bli katastrofalt. Når til og med Aftenposten skjønner at noe sånt kan føre til full krig mellom atommakter, da er konklusjonen virkelig lavthengende frukt.
Og så er det hatet mot sivile russere, som ikke har noen ting med verken krigen eller storpolitikk å gjøre. Et vanvittig, meningsløst og idiotisk hat som næres av vinklede propagandasendinger på norsk tv, og av vinklede nyhetsartikler i norske aviser. Et hat som har ført til aktiv diskriminering av russere i Norge.
En diskriminering som den alltid like inkompetente og løgnaktige justissektoren i Norge nå anser for å være helt greit.
Det er i et notat fra Poliets nasjonale kompetansemiljø innen hatkriminalitet som Resett har fått tilgang til hvor dette fremkommer.
Notatet er datert 17. mars. Det står innledningsvis at politiet har fått inn flere tips og anmeldelser om «straffbare handlinger som synes å være motivert av den russiske invasjonen av Ukraina.» Det skal dreie seg om «skadeverk, vold og trusler mot russere – og hensynløse/hatefulle ytringer om eller mot russere.»
Spørsmålet notatet stiller er om disse handlingene faller inn under straffelovens paragraf 185 og 186 om hatefulle ytringer basert på fornærmedes «hudfarge, nasjonal eller etniske opprinnelse» og i så tilfelle skulle være straffeskjerpende.annonse
Hatkrimmiljøets konklusjon er at diskrimineringen og de hensynsløse eller hatfulle ytringene mot russere i Norge ikke er straffskjerpende og dreier seg om hatkriminalitet fordi det angivelig retter seg mot dem på grunn av deres statsborgerskap (russisk) og ikke at de er av russisk nasjonalitet. Politiet hevder at siden diskrimineringen kommer som en følge av den russiske invasjonen av Ukraina knytter det seg til statsborgerskapet.
De skriver imidlertid også at «Det er knyttet noe usikkerhet til denne konklusjonen.»
Det er så man ikke vet om man skal le eller gråte.
Kanskje kommer denne konklusjonen av at alt hatet mot sivile russere ville blitt for mye papirarbeid. Feilen skyldes uansett ikke den enkelte medarbeider, men ledelsen. En hovedregel for offentlig sektor i Norge er at jo mer makt noen har, desto dårligere står det til med bakkekontakten.
Når man kommer opp til politisk nivå i Norge, hvor landskapet er preget av svarte dresser og slips, der hvor direktiver utformes og forfattes, er intelligensen omtrent på melkeku-nivå. Dette er en trist og sørgelig sannhet. Det dårlige veinettet i Distrikts-Norge er et klart og tydelig eksempel på dette fenomenet. Den alltid like ukritiske støtten til «the current thing» er et annet eksempel.
Alle flater, alle offentlige rom, alle bygninger er nå preget av de offisielle narrativene om krigen i Ukraina. Trondheim er i likhet med andre norske byer blitt en eneste stor propagandaflate.
Hensikten er at de vil ha flertallet med seg, demokratiet, på å sende mer våpen til krigen. De vil helle mer bensin på bålet. Flere sivile må dø i en meningsløs konflikt.
Å stille seg nøytral og avventende til det hele, for å se hvor det fører, for å se nærmere på narrativene, skal ikke være et alternativ. Alle må mene det samme, på samme måte, helt samtidig. Alle må støtte Ukraina, hate russere og heie på krigen som om det var et sportsarrangement. Demokratiet og offentlig diskurs i Norge skal reduseres til en supporterklubb, og nordmenn skal formes til å bli hooligans. Det er hva som skjer.
Det er en enveiskjørt gate, akkurat som med pandemien som plutselig forsvant.
Følg gjerne debatten på Telegram: