Folk jeg møter spør meg av og til hvorfor jeg har så sterke meninger om ting. Hvordan jeg har blitt så rar.
Svaret jeg gir dem er at jeg ikke ser på TV.
Jeg er motstander av mange ting. TV er én av disse tingene.
Sannheten er at jeg ikke har hatt TV-kanaler hjemme på 15 år. Trolig lenger. Riktig nok har jeg en TV, men den er plombert og lisensfri. Den brukes for det meste til å spille XBOX i vinterhalvåret.
Folk flest bruker et overraskende antall timer hvert år på å se TV. Tid de bruker på å bare sitte der og glo. Tid som de kunne brukt på andre ting. Som å lære seg et instrument, lese bøker, lære seg å tegne, gå turer, trene Judo, drive med hest, bli gode i sjakk, eller starte en ekstremblogg.
Hvis strømmen går, TV-signalet faller ut, eller TV-en konker, vil folk bli sinte, eller bare sitte apatiske og glo på den svarte skjermen.
Så viktig er TV-en for folk flest.
For meg er internett viktig. Jeg sitter jo og glor på en skjerm mens jeg skriver dette. Men det er likevel ingen TV.
Skjebnens ironi
Hvis pennen er et sverd, så er TV-en et masseødeleggelsesvåpen.
TV er det farligste mediumet som finnes. Den påvirkningskraften som levende bilder og lyd har på menneskesinnet må aldri undervurderes.
For et TV-program er langt mer enn det man ser på overflaten.
Produktplassering i filmer, underliggende budskap i nyhetssendinger, og reklamer som er laget for å bli husket, er noen av de virkemidlene som bevisst brukes.
I serier som Sex and the City bruker hovedpersonene Apple-laptoper, i påfallende grad. De fleste rollefigurene i serien House of Cards bruker stort sett bare Apple-produkter.
Slik produktplassering og underliggende budskap gjelder også merkevarer som Coca Cola.
TV brukes ikke bare til å selge merkevarer og produkter, men også til å forme den offentlige opinionen. Videre brukes TV til å vri folkemassers oppmerksomhet vekk fra én ting, og over til en annen ting. Sport er et eksempel på dette.
I stedet for å fokusere på ting som faktisk er viktig, blir folk forledet til å bry seg om hvem som sparker en ball i et nett.
Av og til går det også så langt at helter i nyhetssendinger, til og med reportere, blir plassert ut med slike merkeprodukter.
I propagandisk øyemed så er TV så mektig, så farlig, at ingenting kan måle seg meg det. Land som Kina og Nord-Korea bruker TV for å indoktrinere folk og spre propaganda. Det samme skjer i land som Russland, og i Vesten.
Med litt kunnskaper om det, og litt øvelse, kan man lære seg å se disse virkemidlene.
Men ikke alltid. Ting kan være godt skjult.
Ironisk nok er jeg selv utdannet med spesialisering i TV-produksjon.
Filming, komposisjon, redigering og narratologi er noe jeg har hatt svært mye om. I tillegg til veldig mye medievitenskap. Trolig har denne kunnskapen om TV som medium gjort meg til en enda større TV-motstander.
TV-mentaliteten preger folk
Søndag 7. april kunne jeg lese om meg selv i VG. Jeg blir omtalt av Hans Petter Sjøli som «aller ytterste høyre-skribenten Johan Slåttavik». Noe som jeg ikke tar som en fornærmelse, eller ser på som noe negativt.
Om noe så tyder det bare på at jeg ikke er samstemt med de ønskelige narrativene.
Tidligere har jeg aldri lest noe særlig av det Sjøli har skrevet. Men mitt inntrykk er at han er veldig mainstream.
Men etter å ha lest teksten i VG, som har tittelen «Mye rart på fløyene», så observerte jeg at meningene og synspunktene hans sammenfaller i stor grad med det som oppfattes som motepolitisk korrekt og populært.
Når læreren Hans Olav Brendberg blir forsøkt stemplet som antisemitt, bare fordi han har kritisert sionismen, så er det et tegn i tiden på at folk ikke liker å sette seg inn i ting og resonnere på egen hånd. Folk liker å bli fortalt hva de skal tenke, føle og mene. Mye slik Noam Chomsky beskriver i Manufacturing Consent.
Hva som har blitt ytret, hva som har blitt skrevet, er ikke så farlig. Så lenge man kan konkludere med at vedkommende som står bak ytringen er antisemitt, eller hva som helst annet. Innholdet og de faktiske argumentene kommer i andre rekke.
Dette er hva jeg kaller TV-mentalitet. Nemlig den mentaliteten folk internaliserer som et resultat av at de er vant til at TV-en forteller dem hva de skal mene. Hva de skal tenke. Hva de skal fokusere på.
I stedet for å lese seg opp, og tilegne seg en selvstendig forståelse av temaer, så foretrekker folk å la TV-en ta seg av den jobben. Og når de ikke har TV-en, så lar de sosiale medier og annet ta seg av jobben med tenking og resonnement.
TV-seerens mentalitet gir seg dermed utslag i mange ulike aspekter av våre liv.
Smart-TV på 50 tommer
Etter å ha lest kommentaren i VG, tok jeg meg selv i å lure på hvor stor rolle TV spiller i kommentator Hans Petter Sjølis tilværelse.
Jeg sendte derfor en e-post til Sjøli, hvor jeg spurte ham om TV-en hans, og TV-vanene.
Jeg skrev:
Hei. Sender som avtalt over telefon noen spørsmål til deg på mail. Spørsmålene er i forbindelse med en tekst jeg skriver på nettsiden/bloggen www.akroma.no Spørsmålene er:
1. Hvor stor er TV-en du har hjemme i tommer? Eventuelt hvilken type TV er det snakk om?
2. Hvilke TV-programmer og serier liker du best å se på? Har du noen guilty pleasures?
3. Hvor mye tid bruker du anslagsvis hver dag/uke på TV-titting?
Sjøli er en hyggelig fyr. Så han svarte ærlig og oppriktig på mine spørsmål.
Sjøli svarte:
Lurer nok litt på hva slags sak du skriver, men okei – dette er mine svar.
1. 50 tommer. Samsung.
2. Fotball, nyheter (NRK, BBC, SKY News) og serier på HBO og Netflix. Liker ikke konseptet «guilty pleasures».
3. Maks 10 timer.
Jeg vil for ordens skyld rette en stor takk til Sjøli for at han faktisk svarte på mine [tilsynelatende søkte] spørsmål. Det var faktisk sporty gjort. Trolig er det ikke noe alle ville gitt et svar på.
Men tilbake til poenget:
Som vi kan se har Sjøli en veldig stor TV hjemme. 50 tommer er en betydelig størrelse på en TV, men det er ikke uvanlig.
Forutsatt at Sjøli bruker ti timer i uka på TV, som han skriver, så blir det 520 timer i året. Eller litt over 21 døgn med kontinuerlig og uavbrutt TV-titting i løpet av ett år.
Det er altså litt over tre uker med konstant tilførsel av inntrykk, markedsføring, produktplassering og forming av opinion. Tre uker hvor normer og beskrivelser av ønsked atferd innprentes i et menneskesinn.
Hvilket er en plausibel forklaring på hvorfor Sjøli oppfatter oss som ikke ser på TV som så rare og fremmede. Og det er ikke noe jeg søker å klandre Sjøli for. Veldig mange mennesker har det på samme måte. TV-en blir en slagt rettesnor for hva som er akseptabelt og normalt.
Jeg har ikke et vondt ord å si om Sjøli. Han er en helt vanlig fyr som er frittalende og ærlig.
Derimot vil jeg rette min kritikk mot TV-en som fenomen i samfunnet. Samt hvordan TV som medium påvirker mennesker.
Jeg vil også rette min kritikk med hvordan medarbeidere i norske medier skaper en feedback-loop med å se for mye TV. De lar seg påvirke av TV-en hjemme, drar på jobb og videreformidler budskapet fra TV-en, og det budskapet blir igjen kringkastet på TV.
En tilværelse uten TV
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er litt sær.
Men det kommer nok i stor grad av at jeg mangler den sosialiseringen som TV gir. Jeg følger ikke med på TV-nyheter og debattprogrammer, og jeg ser sjelden på serier. Budskap og markedsføring som blir kommunisert går meg derfor lett hus forbi.
Noe som kan ha sine bakdeler og fordeler.
Når folk jeg omgås i hverdagen begynner å snakke om fotball eller sport, så må jeg melde pass. Hvis jeg begynner å snakke om split coil pickuper, grevlingkoster og bøkene til Gustave Le Bon, så blir jeg gjerne møtt med spørrende og rare blikk.
Mitt inntrykk er at man liksom må være inne i «TV-bobla» for å kunne fungere optimalt sosialt i Norge. Noe jeg mener er litt synd.
Men ikke for det, jeg er fornøyd med å leve en tilværelse uten TV. Det gir for meg fullstendig mening. I tillegg åpner det opp for en del positive opplevelser som jeg ellers ikke ville fått.
Blant annet den mestringsfølelsen jeg får når jeg endelig greier å gjøre mestre skalaer på bassgitaren. Eller den gleden jeg opplever med å oppdage en ny og god barbersåpe, som de ikke har på Rema1000 eller reklamerer for på TV.
Slik jeg ser det, er ikke TV bare en tidstyv som stjeler av vår tid. Men det er en innretning som også frarøver oss en del opplevelser og erfaringer som kan være viktige. Kanskje mest åpenbart familietid og familierelasjoner. Når hele familier sitter foran TV-en, og glor på skjermen, så er ikke det akkurat kvalitetstid.
Jeg er derfor grunnleggende skeptisk til hele konseptet med TV. Og når jeg da ser hvordan mennesker har domestisert TV-en til en sentral del av sine huslige sysler, og videre lar seg påvirke, sosialisere og kondisjonere av TV – så blir jeg også litt trist.
Så mitt ønske er at folk skrur av TV-en, og kommer seg litt ut. At de heller leser bøker, eller leser seg opp på temaer. At de sosialiserer mer på gamlemåten. Kanskje særlig gjelder dette folk som jobber i mediene.
Ingen er tjent med de feedback-loopene som oppstår når mediene påvirker seg selv.