Mishandling og tortur av dissidenter er noe som vanligvis har nyhetsverdi. Men ikke når det kan ødelegge ønskelige narrativer om en krig.
I mars ble den ukrainske webdesigneren og hotellsjefen Alexander Matjuschenko (31) arrestert av Zelensky-regimets styrker. Matjuschenko, som er en profilert aktivist i den venstreradikale gruppen «Levitsa» i byen Dnipro, hadde kritisert det ukrainske regimet og krigen.
Etter arrestasjonen publiserte den nazistiske Azov-bataljonen kvalmende skrytevideoer på Telegram av at de torturerte og mishandlet Matjuschenko.
Matjuschenko ble anklaget for å være en «sabotør».
Samtidig som denne mishandlingen av en venstreradikal dissident fant sted, poserte president Vladimir Zelensky i velkoreograferte videoer til vestlige statsledere og nasjonalforsamlinger. Zelensky hevdet at krigen i Ukraina er en krig om selve demokratiet.
Blant annet talte Zelensky til det norske Stortinget, angivelig fra en bunker i Kijev. Ingen vet hvor han virkelig talte fra.
Den tyske avisen Junge Welt fanget opp saken om Matjuschenko. Lørdag den 2. april publiserte de en lengre artikkel om hendelsene.
Ved middagstid 3. mars brøt fem personer seg inn i leiligheten til den 31 år gamle hotellsjefen Alexander Matjuschenko og hans partner Maria M. i Dnipro.
De to ble skreket til, måtte legge seg på gulvet og fikk ikke bevege seg, forklarer kvinnen til jW.
Angriperne skal ikke ha identifisert seg selv, men to av dem kan ha blitt identifisert som medlemmer av den innenlandske hemmelige tjenesten SBU på grunn av merker på klærne.
Mens tjebestemennene ransaket boligen, ble Matyushenko slått av en mann i militæruniform med emblemet til den fascistiske «Azov»-bataljonen, for å få informasjon.
«Samme person spyttet meg i ansiktet og skar av meg håret med en kniv», fortsatte Maria M.
Matjuschenko ble slått og mishandlet i totalt to timer.
Disse forklaringene er støttet av videoopptak som ble lagt ut på Telegram-kanalen til byen Dnipro, som har rundt 335 000 følgere, angivelig av voldsmannen som var involvert i mishandlingen.
På ett bilde sees Matyushenko blødende i ansiktet og liggende på bakken med et våpenløp trykket mot bakhodet.
En video viser hvordan han blir tvunget av spark til å rope hilsen til de fascistiske banderistene, «Slava Ukrajini – Gerojam slava!» igjen og igjen.
Matyuschenko er antifascist og medlem av Levitsa (Venstre), en forening grunnlagt for to år siden av aktivister fra ulike sosiale bevegelser i Dnipro.
Norske medier som Klassekampen, som kaller seg «venstresidas dagsavis», har valgt å være stille om saken med Matjuschenko.
Partiet Rødt har også valgt å være stille om saken. Til tross for at de vet hva som skjer i Ukraina. De vet at krigsforbrytelser blir begått fra begge sider. Likevel ønsker de å holde krigen gående med å sende mer våpen, og med dette skape flere sivile partisaner.
I stedet for å være ærlige, har disse aktørene brukt omtrent all sin tid og energi på å angripe den norske publikasjonen Steigan.no. De mener Steigan ikke har vært tilstrekkelig servilt innstilt overfor «folkehelten» Zelensky, og de ukrainske torturistene.
Historier som nyanserer krigen, som viser grusomheter fra begge parter, passer ikke inn med narrativene som Klassekampen og andre norske medier får betalt for å shille. Pressestøtte og goodwill fra etablissementet er tydeligvis viktigere enn å være oppriktig og ærlig om en destruktiv og unødvendig krig.
Og hvem er vel jeg til å klandre dem?
Tross alt er norske politikere, redaktører og journalister for det meste inkompetente og ofte fullstendig inepte mennesker, som ikke kan stort annet enn å sitte i en redaksjon eller på et kontor og se dumme ut. De har som regel ingen virkelige yrker eller profesjoner å falle tilbake på.
Denne mangelen på kompetanse og valgmuligheter er et problem. Det gjør dem ekstra sårbare for sosialt og politisk forventningspress. Er de ikke korrekte nok kan de miste jobben, og da har de ingenting å gå til. En ustabil mediebransje forsterker bare dette presset.
Derfor velger de også konformitet, flokkmentalitet og korrekthet.
Når noen andre kommer på banen og viser frem uheldige realiteter, blir de rammet av panikk. Hele deres verden, deres forestillinger og narrativer, begynner da å vakle.
Da gjør de alt de kan for å opprettholde goodwill fra etablissementet og fra hverandre. De dårlig betalte mediejobbene er tross alt det eneste de har, og det eneste de kan få.