Kritikk alene forandrer ingenting. Det er livsførsel som avslører hvem som faktisk bygger samfunnet.
I romjulen så jeg en film om Dracula. Det slo meg hvor allegorisk vampyrmyten egentlig er. Vampyren skaper ingenting selv. Den bygger ingenting. Den tåler ikke dagslys. Den eksisterer bare ved å suge blod av andre, og den kommer først frem om kvelden, når solen går ned og arbeidet er gjort.
I vår tid bor ikke vampyrene i slott, men i redaksjoner, direktorater og organisasjonsbygg. De sniker seg ikke rundt gjennom skogen og tåken, men gjennom budsjetter, søknadsrunder og statlige bevilgninger.
Vampyrene i vår tid er pressestøtte-redaktører, NGO-ledere, livssynsbyråkrater og selvutnevnte «forskere» som lever av offentlige overføringer, uten å produsere noe som står i forhold til det de tapper ut av systemet. Ved å leve av folks skattepenger, lever de av andre menneskers arbeid og livskraft.
Når den overarbeidede sykepleieren setter seg ved kjøkkenbordet for å spise kveldsmat med barna etter lange vakter, er det hennes arbeid som ligger i maten på bordet. Og det er akkurat da vampyrene kommer ut fra skyggene for å ta sin del. Ut fra mørket kommer aktører som Dagsavisen, Vårt Land, Minerva, Klassekampen og livssynsorganisasjoner som Human-Etisk Forbund med grådige hender for å fylle lommene sine med barnemat, frukt og pålegg.
Når den hardtarbeidende pakistanske familiefaren som driver matbutikken skal stenge for kvelden, dukker de opp fra skyggene for å forsyne seg fra kassapparatet, før de forsvinner tilbake inn i mørket med en tørr og ondskapsfull latter.
«Hi, hi, hi …»
Det er derfor vampyrbildet ikke er overdrevet. Det er svært presist. For dette er mennesker og institusjoner som ikke tåler dagslys, som ikke kan leve av eget arbeid, og som bare kan eksistere så lenge andre tappes for ressurser.
Et virkelig opprør
I mange år har jeg bevisst brukt tid og energi på å være en motsetning til dette miljøet. Som selvstendig næringsdrivende bringer jeg penger inn i landet og produserer noe med faktisk nytteverdi for samfunnet. Med andre ord forsøker jeg aktivt å være en diametral motsetning til disse blodsugerne.
2025 har vært et travelt år. Jeg har jobbet rundt 50 prosent stilling gjennom året, og på denne halvstillingen har jeg tjent om lag 890 000 kroner før skatt. Det er ikke store penger, men det er nok til å leve av.
Grunnen til at jeg ikke jobber fulltid, er enkel. Ved siden av arbeidet tar jeg to parallelle studieløp. Jeg er i gang med både et nytt og ettertraktet fagbrev og teknisk fagskole. Det krever tid, disiplin og prioritering. Verdier skapes ikke bare ved å jobbe mer, men ved å bygge kompetanse som faktisk trengs.
Det er her den haugianske arbeidsmoralen kommer inn. Ikke som romantikk eller historisk staffasje, men som en faktisk motsetning til snylteriet vi ser hos vår tids blodsugere og vampyrer. Hos Hans Nielsen Hauge var arbeid ikke et politisk virkemiddel og heller ikke et identitetsprosjekt i seg selv. Det var en plikt og en frigjøring for mennesket. Man skulle gjøre seg nyttig. Man skulle stå på egne bein. Man skulle arbeide i dagslys og tåle å bli sett.
Denne etikken står i åpenbar kontrast til pressestøtte- og NGO-miljøet, som er fullstendig avhengig av statlige overføringer for å overleve. Men den står også i kontrast til mye av det som i dag kalles konservatisme. For moderne konservatisme har i stor grad redusert seg selv til retorikk, symboler og kulturkamp, mens den samtidig har gjort seg bekvem i det samme støttefinansierte systemet den hevder å mislike.
Haugianismen hadde ingen respekt for slik dobbeltmoral. Den målte mennesker etter livsførsel, ikke etter meninger. Den brydde seg ikke om hvilke ord du brukte, men om du faktisk bar din egen vekt. Om du skapte noe. Om du tok ansvar for deg selv og dine.
Derfor er haugiansk arbeidsmoral ubehagelig for mange. Den lar seg ikke bruke av venstrebevegelsen, fordi den forakter avhengighet, snylteri, innkvotering og meningsløse tullejobber. Og den lar seg heller ikke omfavne av en konservatisme som helst vil bevare komfortable ordninger så lenge de gagner egne miljøer. Den krever mer enn riktig holdning. Den krever arbeid.
Det er dette som er det egentlige opprøret. Ikke protestene. Ikke kommentarfeltene. Ikke de endeløse moralske posisjoneringene. Men å leve annerledes. Å produsere i stedet for å snylte. Å bygge i stedet for å fylle lommene med folks skattepenger. Å stå i dagslys mens andre foretrekker skyggene.
Haugianismens arbeidsmoral er et forbilde for oss alle. Det er gjennom den vi kan skape et bedre samfunn.
Vær den forandringen du ønsker å se i verden. Ikke gjennom ord. Ikke gjennom støtteordninger, men gjennom arbeid.