Transatlantisk slavehandel, Holocaust, hvitt privilegium, rasisme, klima og kvinneundertrykking har én ting til felles: Det er den kollektive arvesynden som alle hvite barn fødes med.
Er du hvit så er alt dette din feil. Selv om du ikke egentlig har noe med det å gjøre på et personlig plan.
Disse tingene er den nye arvesynden. En skyld som nedarves i generasjon etter generasjon. Fra foreldre til barn.
Og det gjelder bare for hvite. Det er nemlig en etnisk basert arvesynd.
Troen på denne arvesynden, eller arvesyndene i flertall, har ingen spesielle religiøse røtter. Det spres og håndheves like fanatisk fra humanetikere som protestanter, som fra konservative og liberale.
Skyldfølelsen deres er den samme.
Botsøvelser
Hovedgrunnen til at jeg selv forlot sekten Human-Etisk Forbund for en del år siden, er nettopp deres fanatiske tro på arvesynd.
Det ble forventet at jeg skulle bære skyld og skam for handlinger som ble kan ha blitt begått av mennesker som døde flere tiår før jeg kom til.
Alt fra afrikanske slaver på bomullsmarkene i det sydlige USA på 17- og 1800-tallet, til vold og svineri som ble begått mot jøder og sigøynere i Sentral-Europa på 1930-tallet, er ting som det ble forventet at jeg skulle bære på mine skuldre.
Selvfølgelig tar jeg avstand fra slike historiske handlinger. Men på mer enn bare én måte. Jeg distanserer meg også fra det, fordi det ikke er min skyld å bære.
Noe som dessverre ikke kan sies om humanetikere, som kryper rundt i Oslos gater for å pusse snublesteiner. Noe som egentlig er jobben til kommunens driftsavdeling.
Les også: Human-Etisk Forbund gikk ut på gata og pusset snublesteiner
Disse symbolske handlingene er deres botsøvelser, for den arvesynden som de tror at de bærer. Bare fordi de er hvite.
I utgangspunktet har jeg ingen problemer med å stelle snublesteiner.
Hadde jeg jobbet i kommunen, hatt riktig pussemaskin, riktig pussemiddel og riktig overflatebehandlingsmiddel, kunne jeg mer enn gjerne fått snublesteiner til å skinne som nye. Men ikke som en symbolsk handling. Ikke som en botsøvelse. Ikke for å posere.
I motsetning til humanetikerne så er jeg en fri sjel. Kun ansvarlig for mine egne handlinger her i verden. Jeg bærer ingen skyld eller skam for ting som er utenfor min kontroll.
Min samvittighet er med andre ord ren som nysnø.
Symbolikk
Jeg har aldri eid en slave. Ikke har jeg handlet med slaver heller.
Den transatlantiske slavehandelen er derfor noe jeg ikke bærer skyld eller skam for.
Jeg har ingenting med det å gjøre.
Videre har jeg aldri utnyttet eller undertrykket noen folkegrupper. Jeg er bare her.
Når angivelige kristne går ut i aviser som Vårt Land, og beklager seg over at kirken er «kritthvit», så treffer ikke det meg.
Les også: Maktkartet til Den norske kirke er kritthvitt. Det er ikke representativt
Det er en diskurs og en problemstilling som for meg er like fjern og irrelevant som de fordømmelser disse «kristne» feller over oss som ikke deltar i den kollektive galskapen deres.
Dette er botsøvelser som disse menneskene gjør for å posere som «gode». For å posere som «rettroende», mens de kneler for sine kvinnelige, lesbiske «prester» og hyller abort av det ufødte liv i kirkerommet.
De plukker seg ut det de liker i bibelen, og overser det de ikke liker. De forkaster det som ikke passer inn med den neo-marxistiske ideologien de abonnerer på og bekjenner seg til.
De er flagellanter når folk ser dem, og pisker seg selv i politisk korrekthet. Som en botsøvelse for den nye arvesynden – å være født hvite.
Hat som botsøvelse
Den irrasjonelle skyldfølelsen som mange bærer på, og det medfølgende presset om å har seg selv, får gjerne konsekvenser i form av hat mot andre.
Kollektivt hat blir en slags botsøvelse, for å posisjonere seg «innafor» blant de «rettroende».
Et fenomen som enklest kan observeres i det kollektive hatet mot muslimer, kristne, jølder, paganister, dissidenter og annerledes tenkende.
Deltakelse i dette hatet skaper samhold og tilhørighet i de ulike inn-gruppene.
Humanetikere hater folk som ikke er som dem. På samme måte som sionister og islamister gjerne gjør det samme.
Dette hatet fyller to funksjoner for dem. Det hever individets status i renhetsspiralene, samtidig som det er å gjøre bot for en oppfattet arvesynd i form av å ikke være tilstrekkelig «woke».
Når humanetikerne i sine gjentakende og repetitive tekster fordømmer det de kaller «høyreekstreme», så er det lite mer enn en botsøvelser for arvesynden at de selv er født hvite. Slik er det også gjerne med andre grupper som fordømmer andre som ikke er som ønsket.
De føler seg ikke gode nok, verken på individnivå eller på gruppenivå, grunnet oppfattet skyld og skam hos seg selv. Så de poserer som gode med å fordømme andre som ikke oppfyller de forestilte kravene om å være gode nok.
Hver gang «kristne» i Norge angriper paganister, så angriper de sin egen kulturelle arv. Hver gang humanetikere angriper dissidenter, så angriper de sin egen etnisitet. Hver gang neo-marxister angriper hvite menn, så gjør de bot for sin egen oppfattede arvesynd.
Det er fascinerende mekanismer.
Jeg tør hevde at disse menneskenes egentlig synd er deres egen slavemoral og selvpålagte ufrihet, samt deres utrolige vilje til å posere som «gode» for omverdenen.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion