Hvor har vi vært, og hvor er vi på vei? Det er spørsmålet.
Fredag formiddag kom jeg kjørende nedover Hølondvegen i Trøndelag, i retning Vassbygda, idet jeg ser noe hvitt lenger fremme. Det var noen sauer som lå i veibanen. Fine dyr, med fin ull og med bjeller på.
Sauebjeller rundt halsen på dyrene vitner om at sauene har ansvarlige eiere. Litt på samme måte som at folk med nøkkelkort rundt halsen også har ansvarlige eiere.
Der lå sauene rolig helt til jeg kom nært. Lyden fra motorsykkelen må ha skremt dem litt, fordi de begynte å småløpe litt idet jeg nærmest krypkjørte forbi dem.
Jeg spekulerte litt på hvordan sauene oppfattet meg der jeg kom. Jeg var åpenbart «den andre», «det fremmede» og noe rart for dem.
Idet jeg kjørte videre tenkte jeg ikke så mye mer på sauene. Det var ikke nøye for meg hvilket inntrykk sauene sto igjen med, eller hvilke refleksjoner sauene eventuelt måtte gjøre seg i ettertid. Slike ting er ikke viktig for meg. I stedet konsentrerte jeg meg om veien videre.
Slik har jeg det også med mennesker. Det er som hovedregel ikke viktig for meg hva de tenker om meg, eller hva de mener om meg. Selvfølgelig med unntak av mine nærmeste, eller folk jeg respekterer og bryr meg om.
Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer var inne på akkurat dette med viktigheten av hva andre tenker og mener – eller snarere hvor uviktig dette egentlig er.
Vi vil gradvis utvikle en likegyldighet til hva som skjer i andre menneskers sinn når vi får kunnskap om deres tankers overfladiske natur, smalheten i deres synspunkter og deres mange feil. Den som tillegger andres meninger for mye verdi, gir dem for mye ære.
– Arthur Schopenhauer
Han hadde helt rett, Arthur.
I de fleste tilfeller vil det å bry seg om hva andre mennesker mener være like irrelevant som å bry seg om hva en saueflokk i veien mener. Særlig i de tilfellene hvor disse andre menneskene ikke har noe av verdi å tilføre min tilværelse, eller hvor deres meninger ikke har noen direkte relevans for meg og mitt.
Dette er utgangspunktet jeg har for det jeg skriver her.
Ting er hva det er
Innholdet på denne nettsiden er som oftest skrevet og lagt ut i full fart. Det er rasket sammen og dyttet ut. Gjerne på en telefon, og ofte mens jeg befinner meg på offentlig transport. I og for seg er det såkalte råtekster som blir lagt ut her, uten særlig bearbeiding eller rettelser.
Det som står her kan derfor ikke sammenlignes med forseggjorte og polerte nyhetsartikler eller kommentarartikler i kommersielle aviser. Innsatsen bak kan heller ikke sammenlignes. Der hvor jeg bruker 35–45 min på å skrive og legge ut en tekst som den du leser nå, kan skribenter i kommersielle publikasjoner holde på i dagevis med én artikkel. Noen ganger mer.
Årsaken til denne mangelen på innsats her er at denne nettsiden ikke er jobben min, og dette er ikke noe jeg gjør på fulltid. Nettsiden her er kun en liten greie jeg har på siden av det jeg egentlig holder på med. Jeg får ikke betalt for det, og jeg har ingen planer om å ha det som noen inntekt. Poenget er kun å formulere det jeg tenker på her og nå, og dele ting jeg mener er interessant.
Jeg vil ikke engang kalle dette en «blogg», men en «logg». Det er fordi jeg neppe kommer til å bli nominert til «Vixen Awards» for influencere og bloggere i år heller.
Samtidig er dette også en slags publikasjon, et slags menighetsblad, juridisk sett. Kanskje i hovedsak for den mer folkelige delen av den ytre høyresiden i Midtnorge. På mange måter er det vanskelig å definere hva det egentlig er. Det er liksom verken hummer eller kanari. Det er hva det er.
Greia er at jeg står frem med fullt navn og kontaktinformasjon, med de meningene og refleksjonene jeg faktisk har om aktuelle ting i min egen samtid. Innholdet er rått, uparfymert og skittent – uten pynt og uten filter.
I ettertid, om hundre år eller mer, vil folk kunne lese innholdet her og vite at dette faktisk var tankene til en fyr som levde i Trøndelag i 2020-årene. De vil også kunne se kontrastene mellom innholdet og diskursen her, og det innholdet som presenteres i kommersielle og pyntede medier.
Nasjonalbiblioteket samler inn hvert eneste ord jeg skriver her, og hvert ord i kommentarfeltet, fordi innholdet her er ansett som en del av norsk språklig kulturarv. Skriveriene her er dermed et slags historisk dokument. Det er også noe som er laget av egen fri vilje, uten ideologisk eller religiøst bakteppe, og uten offentlig kulturstøtte.
Pretensiøse aktører hater denne nettsiden og det som står her. Noen mener det er uanstendig, ekstremt, ytterliggående, hatefullt, forferdelig, sjokkerende, hensynsløst og så videre. Det må de få mene. Jeg har ingen ønsker om å bane meg vei til boomer-penger, bli godtatt i visse miljøer, posere eller å drive LARP.
Jeg har ingenting å bevise for noen, ingen lojalitet å markere, og heller ingen ønsker om å marsjere i takt med noen.
Dette er også veien videre her. Den eksisterende formen skal rendyrkes mer fremover. Forhåpentlig får jeg med flere på prosjektet også. Det hadde vært fint.