Barnløse kvinner som ingen vil ha hoper seg nå opp i Norge. Ingen trenger dem, og de skaper bare problemer.
Vi ser dem gjerne hver dag. Barnløse og maskuline kvinner på 30+ som går rundt med små hunder som de behandler som barn, eller som har leiligheten full av katter.
Ingen menn vil egentlig ha disse kvinnene på grunn av den høye alderen, og de mennene som likevel innleder relasjoner med dem ønsker seg raskt langt vekk, fordi disse kvinnene typisk er så ubehagelige å omgås.
De kalles gjerne «kattedamer» på folkemunne. Overflødige kvinner som har feilet biologisk og som naturen har valgt vekk. Disse kvinnene er i varierende grad å finne blant alle folkegrupper og kulturer verden over. Trolig har de eksistert så lenge det har vært mennesker på jorda. I vestlige land er de nå i overflod.
I Norge ser det ut til at disse kvinnene har økt kraftig i antall de siste tiårene. De hoper seg opp i byer og på tettsteder, hvor de sitter med sigarettrynker i fjeset på busser og kaffebarer, og stirrer bittert på Instagram-kontoer med babybilder og familiehygge.
I motsetning til verdifulle kvinner som er elsket som mødre, ektefeller og verdsatte partnere har ikke kattedamene noen særlig verdi for noen. Alt de har er gjerne bare kjæledyrene sine – som trolig heller ikke egentlig er så begeistret for matmor, som alltid stinker av tobakksrøyk og rødvin, og som gjerne tvinger dyrene til å ha på seg barneklær.
Selv kaller kattedamene seg gjerne «feminister» og de finner ofte sammen med andre kattedamer. Dette medfører at det kan oppstå store ansamlinger av dem i konferanselokaler, på hoteller og offentlige møteplasser. Der samles de for å snakke om hvordan de kan påvirke normale kvinner til å abortere flere svangerskap, og om hvor mye de hater menn.
I populærkulturen
Den norsk-britiske forfatteren Roald Dahl har skrevet det jeg mener er en utmerket samfunnskritisk analyse av disse kvinnene i barneboken «Heksene» fra 1983. I boka følger vi en liten gutt som vokser opp hos bestemoren sin, og som på en hotellferie roter seg inn på det som må være en feministkonferanse. Noe som ikke er en særlig trygg plass for en liten gutt å være.
Boka ble filmatisert i 1990, og til tross for å bomme litt på analysene og detaljene i den opprinnelige boka, ble filmen en kommersiell suksess den gangen.
I 2020 er det blitt laget en ny filmatisering av den samme boka, men i den nye filmen er de samfunnskritiske aspektene fra boka stort sett vasket helt vekk. Til tross for dette er også den nye filmen god familieunderholdning, og selvfølgelig vel verdt å se sammen med barna.
Kanskje skjønte Roald Dahl at han levde i en tid hvor åpen kritikk av disse barnløse kvinnene som fenomen ikke ville bli godt mottatt. Kanskje var han av en generasjon som tråkket forsiktig rundt slike temaer av høflighet, og at han dermed valgte å utgi kritikken i form av noe så uskyldig som en barnebok.
I alle tilfeller gjorde Dahl det riktige. Den subtile kritikken hans gikk over hodet på mange og under radaren for andre, men kritikken traff likevel med et brak.
«Feminisme»
Norske forskere har lenge prøvd å finne ut hvorfor stadig flere menn og kvinner i Norge ender opp som barnløse. Denne økningen i barnløshet gjelder for begge kjønn, men årsakene er ulike for menn og kvinner.
I Norge har kvinner høyere utdanning enn menn, de møtes med mer empati av samfunnet og de løftes mer opp og frem. Menn topper alle de negative statistikkene som voldsutsatthet, rusmisbruk, kriminalitet, institusjonalisering, selvmord, fattigdom og annet.
Ting som «vold mot kvinner» er likevel en greie som blåses veldig opp, selv om menn er langt mer utsatt for vold. Når det gjelder barnemishandling og vold mot barn er også små gutter de som er mest utsatt. Til tross for dette sørger «feminisme» for å snu opp-ned på alt, kun for å fremstille de privilegerte og rike kvinnene som kroniske ofre for de marginaliserte mennene.
For å oppnå dette pushes konspirasjonsteorier om «glasstaket», som handler om at de privilegerte og rike kvinnene angivelig ikke kan nå like langt som de fattige og marginaliserte mennene. Hensikten med dette er å aktivt oppfordre til hat og skape forakt mot gutter og menn, og med dette rive opp kjernefamilien som institusjon.
Kattedamene vet veldig godt hva de gjør. De prøver å skremme normale kvinner vekk fra menn og familie, slik at normale kvinner ender opp som like miserable og bitre som kattedamene selv.
Vi må tørre å snakke mer åpent om problemet med kattedamer. Det er ingen grunn til å gå rundt grøten når det gjelder disse atale og barnløse kvinnene, eller de metodene som de bruker for å påvirke normale kvinner og ungdom.
Vi trenger en klar og tydelig debatt om hva som kan gjøres for å håndtere problemet med bitre kattedamer. De skaper enorme problemer. Her må menn ta ledelsen og føre an. Noe vi allerede burde gjort for lenge siden.