Ulikhet er ikke nødvendigvis noe negativt. I noen tilfeller er det helt nødvendig.
Jeg er glad for å lese hvor bra det har gått for NAV-rådgiver Arman Vestad. En med hull i CV-en, som fikk en sjanse til å vise hva han kan, og som deretter jobbet i NAV i 15 år. Det er noe varmt og trivelig med sånne historier.
Samtidig er det viktig å huske at slike historier er svært uvanlige. Historiene er så uvanlige at hver enkelt historie er oppsiktsvekkende. Mye tyder også på at historiene er skapt, kunstig, for å polere det norske samfunnet mer enn nødvendig. Jeg tror også at menneskene som Arman Vestad blir utnyttet av systemet som en PR-jippo.
Det er som om systemet kan trekke frem historiene og si: «Vi? En gjeng med kvalmende og smålige tyranner? Nei, bare se på denne historien, som viser hvor gode vi er.»
Dermed blir menneskene som Arman Vestad kun tokens, som kan utnyttes og legges på vekta i politiske saker, gjerne om økonomiske overføringer. For det handler som regel alltid om penger, når alt kommer til alt.
20 år siden: – Så du søker altså på stillingen som gjeldsrådgiver i Nav? Jeg sitter på kontoret til Nav-leder Kari, og kjenner meg nervøs og svett. Hun studerer søknaden før hun ser på meg over brilleglassene.
Søknaden hadde jeg i overmot sendt inn noen uker før, tross at jeg sikkert hadde den tynneste CV-en og det lengste rullebladet Kari hadde sett. I tillegg hadde jeg selv to millioner i gjeld, og søkte altså på en stilling som gjeldsrådgiver. Hva i all verden tenkte jeg med? Nå følte jeg meg ganske liten. Jeg angret, og hadde mest lyst til å synke ned i et sort hull. Jeg forberedte meg på nok et nederlag. Men Kari fokuserte ikke på mine manglende formelle kvalifikasjoner. I stedet stilte hun meg to spørsmål:
– Hva har du lært av livet i utenforskap, og hvordan mener du at det kan hjelpe Nav å løse sitt samfunnsoppdrag? Hennes spørsmål endret dynamikken i samtalen fullstendig. I stedet for å skjule hull, fikk jeg muligheten til å presentere det jeg faktisk kunne. Jeg fikk jobben. Kari var en modig leder og ga en eks-kriminell og tidligere rusavhengig en sjanse.
[…]Kari var en modig leder, og ga meg jobben som gjeldsrådgiver. Tilbake fikk hun en lojal ansatt, og jeg ble i Nav i 15 år, hvor jeg fikk gjort det jeg brenner for: Å hjelpe flest mulig som slet med de samme problemene jeg hadde hatt.
Jeg har i løpet av årene vært i mange intervjuer omtrent som det Arman Vestad beskriver.
Det jeg har lært er i hovedsak to ting.
For det første har jeg lært at det er bortkastet tid og energi.
For det andre har jeg lært at disse skapningene bak skrivebordene ser verden slik dyr ser verden. De er som griser, som vil ha fôrtrauet sitt med grisemat for seg selv. Eventuelle ønsker fra min side om å ta del i deres verden, om å begi meg ut i bingen deres, vil gjøre meg til lite mer enn en grismattjuv. Det er bare uverdig.
For meg tok det riktig nok noen år å finne ut av ting, men til slutt gjorde jeg det likevel.
Utenforskap kan i noen tilfeller være en nyttig ressurs, og for mange er utenforskapet en nødvendig forutsetning. Det er den eneste brukbare veien.
Mitt lykketreff er at jeg er en godt utdannet person, med en salgbar kompetanse. I dag er jeg en uavhengig aktør som tilbyr tjenester, som jeg får godt betalt for. Jeg er derfor ikke avhengig av grisematen i trauget til grisene, eller av NAV.
Ambisjoner er som kjent viktig.
For meg er dette forskjellssamfunnet også god underholdning.
Den 20. hver måned, når trygdisene får trygda si, står de i tippekø, polkø og tar drosjer nede i byen her. I dagene etterpå skaper de mye liv på Torvet i Trondheim.
På samme måte er det med de offentlig ansatte i hjelpeapparatet rundt trygdisene. Disse får lønna si den 12. hver måned, og da er det interessant å gå på kjøpesentrene for å se sykepleiere og sånt stå i kø for å bruke nattevakttilleggene sine på håndvesker og juggel. Det slår aldri feil.
Sånn er nemlig samfunnet. Jeg foretrekker å ha en kritisk distanse til det, fra utenforskapet mitt.
Likevel tror jeg det er viktig å skille mellom konstruktivt og destruktivt utenforskap.
Les også: I utenforskapets fotspor
Til høsten er planen min å bygge på videre med en IT-grad ved NTNU i tillegg, ved siden av jobb. Jeg ser det som en realistisk og fornuftig investering i tidsbruk for firmaet mitt. På sikt vil jeg kunne tilby flere tjenester enn hva jeg allerede gjør, og verden trenger som kjent utviklere. Verden trenger også gründere som leverer tjenester som markedet vil ha, og verden trenger konstruktivt utenforskap.
Slik sett er vi alle sammen forskjellige, og det bør vi være glade for.