I midten av juli havnet jeg på sykehus, hvor jeg fikk reparert en gammel idrettsskade. Det var en utelukkende positiv opplevelse.
Stadige betennelser, sterke smerter og periodevis et nærmest umenneskelig forbruk av Ibux og paracetamol er nå over for min del. Det takker jeg norsk helsevesen for. Likevel er det mest negative ting jeg leser om norsk helsevesen i mediene, på blogger og i sosiale medier.
Folk klager over at travle fastleger ikke lytter til dem, at sykehusmaten ikke er god nok, at de ikke får tilstrekkelig hjelp for småplager, at de ikke får sykemeldinger over telefon og at legene ikke vil skrive ut medisiner som enkelte er litt i overkant glade i.
Selv har jeg hatt samme fastlege i veldig mange år. En veldig profesjonell og rett på sak type lege. Noe jeg setter stor pris på. Jeg er ikke den som akkurat løper ned dørene til fastlegen heller. Jeg er stort sett innom fastlegen for trivielle ting som å hente helseattester for tyngre kjøretøy, eller hvis jeg har vondt et sted. Når jeg er der føler jeg meg litt som en menig som er til militærlegen, og det er noe jeg tror mange menn (og kvinner) faktisk foretrekker.
Tross alt er man ikke til legen for smalltalk.
For meg var det sånn:
«Jeg har vondt der.»
«Få se litt på det. Gjør det vondt når du gjør sånn?»
«Ja. Au.»
«Ok. Vi bør ta noen bilder. Jeg sender en henvisning.»
Så sier jeg farvel og drar. Deretter går det noen uker, jeg drar for å ta bilder, og så tilbake til fastlegen.
«Der, på bildet. Derfor har du vondt. Det må repareres.»
«Ja.»
«Jeg sender en henvisning til sykehuset.»
«Ja. Ok.»
Jeg drar igjen, og venter. Plutselig en dag ringer en hyggelig person fra sykehuset som ber meg møte opp slik og sånn, der og når. Noe jeg gjør.
Fremme på sykehuset blir jeg møtt av hyggelige mennesker som er skikkelig nice. Jeg får et lite rom med en komfortabel seng. Der venter jeg en stund mens jeg leser en bok. Plutselig kommer en sykepleier inn med noen piller og et glass vann. Jeg tar pillene og venter litt mer. Deretter blir jeg trillet ned på operasjonssalen, og det er der redselen innhenter meg. Skumle lamper, bord med skumle redskaper, skumle mennesker. Jeg tenker skrekkfilm. Plutselig får jeg en maske i fjeset med noe gass som lukter sterkt. Så ingenting.
Idet jeg våkner opp tenker jeg at det er sånn det må være å dø. Ingenting. Bare en masse ingenting. Trolig er det sånn. En sykepleier kommer bort til meg og gir litt smertestillende. Jeg blir liggende og bare stirre i taket en stund. Alt føles så mykt og varmt. Etter en stund kommer en lege og sier noe til meg, uten at jeg skjønner noe mye av det. Jeg smiler og gir tommel opp.
Deretter blir jeg trillet tilbake til rommet jeg var først, hvor jeg kvikner litt til. Når jeg kan gå stødig så forlater jeg sykehuset, omtåket og glad for å være ferdig.
Vel hjemme går dagene unna med litt småjobbing og enkelt sårstell den første uka. Smertene i skaden forsvinner etter noen dager og håpet stiger. Da jeg møter opp til fastlegen for å fjerne stiftene til såret er det ingenting som gjør vondt lenger.
I ukene etterpå bruker jeg den reparerte kroppsdelen mer og mer normalt. En måned etterpå føles ting slik de gjorde før skaden oppstod for mange år siden. Det er en rar følelse å slippe ubehag og smerter. Alt som vises er en tynn liten arrstripe på åstedet. Et arr som er så tynt at det må godt lys til for å se det.
På etterkontrollen på sykehuset ble jeg fortalt hva legene hadde gjort. Det hele hørtes veldig avansert og high-tech ut. Seansen må ha kostet en formue med utstyr, timelønn, medikamenter og annet. Jeg innser at jeg har fått verdenes trolig beste helsehjelp, av noen av verdens beste leger, og det uten å måtte ha helseforsikringer eller betale noe fra egen lomme.
Nå i ettertid opplever jeg å være en av de virkelig gode suksesshistoriene fra norsk helsevesen. Alt var vellykket fra første stund til ferdig resultat. Jeg mistenker at det er veldig mange sånne som meg – fornøyde pasienter som ikke har noen verdens ting å klage over.
Jeg forstår at skattepengene jeg har bidratt med, og bidrar med, gjør slik høykvalitets helsehjelp mulig i Norge. Derfor betaler jeg skatt med en viss glede, slik at også andre kan få tilsvarende opplevelser som det jeg selv har hatt med offentlig helsevesen.
Selv er jeg nå også plutselig blitt en del av middelklassen. Endelig kan jeg kjøpe den litt dyre maten. Endelig kan jeg begynne å reparere flykrasjet mitt av en pensjon. Men jeg klager likevel ikke på progressiv beskatning eller avgifter som jeg møter på. Jeg vet at dette går til noe som er nyttig for alle, også for meg.
På grunn av dette har jeg ingen panikk over at venstresida vant stortingsvalget i år. Arbeiderpartiet og de andre partiene der ute på den røde sida har veldig mye sosial politikk som jeg er enig i. Økonomisk og sosialt sett står jeg temmelig langt ute til venstre – men jeg er ikke noe fan av hvordan de tenderer mot masseovervåkning og innskrenking i ytringsfrihet.
Likevel tror jeg vi skal være glade for, og stolte over, det som Norge har greid å få til med offentlig helsevesen. Slike ting tar det lang tid å bygge opp. Dessverre hører vi for lite om det som er bra, det som er en suksess.