Storbritannia ser seg nødt til å fly afrikanske asylsøkere til Rwanda fordi Storbritannia er blakke. Det er det korte svaret.
Med å fly eritreiske flyktninger til Rwanda i stedet for til London, Denham og Birmingham, oppfyller Storbritannia forpliktelsene de har påtatt seg, og de frakter folk til et sted utenfor umiddelbar fare.
Akkurat nå er dette stort sett alt britene kan gjøre.
Debattjournalist Fatima Almanea stiller et betimelig spørsmål om dette søndag.
Storbritannia sender det første flyet med asylsøkere til Rwanda denne måneden. Det totalitære landet fremstilles som en frihavn for verdensborgere på flukt.
For 1.4 milliarder kroner har britene kjøpt seg ut av asylproblemene sine i fem år. Nå er det plutselig et land i Afrika som er ansvarlig for å ivareta menneskerettighetene og sørge for beskyttelse. Her skal asylsøkerne få behandlet sine søknader og gjerne bli om de må.
Hvorfor flyr Storbritannia asylsøkere til Rwanda?
-For å avskrekke mennesker fra å søke beskyttelse, sier statsministeren i landet, Boris Johnsen.
Fattigdommen er enorm i Storbritannia.
En stadig større andel av den britiske befolkningen sulter. De mangler tilfredsstillende boliger og de har ikke råd til oppvarming. Særlig etter pandemien er virkeligheten i Storbritannia enkelt forklart blitt helt jævlig.
Omtrent 14 millioner mennesker lever nå i fattigdom i Storbritannia, og rundt 40 prosent av alle britiske barn lever i fattigdom, ifølge offisielle rapporter. Det er den brutale virkeligheten.
Storbritannia er ikke helt som det kan fremstå på tv-programmer, eller rundt den overdådige engelske fotballen. Både England, Skottland, Wales og Nord-Irland er praktisk talt shithole countries utenfor kysten av Europa – både med tanke på økonomi og sosiale utfordringer.
Jeg skal faktisk gå så langt her at jeg foreslår at Adressa foretar en reportasjereise til Storbritannia, for å besøke steder som Middlesbrough, Blackpool, Jaywick, Liverpool, Knowsley, Birmingham og Greater Manchester. Der kan de snakke litt med lokalbefolkningen for å se nærmere på fattigdommen.
Faktisk tror jeg noe sånt kan være bra for virkelighetsforståelsen, også for mange lesere.