Den såkalte Ytringsfrihetskommisjonen har endelig levert sin rapport om ytringsfriheten i Norge. Som forventet er resultatet bare tull.
Norske politikere, myndigheter og rettsvesenet er korrupte. Pressen er fylt til randen med kvinner av begge kjønn, som selv etter å ha blitt gruppevoldtatt og ranet av fremmedkulturelle gjenger, fremdeles vil skrike «refugees welcome». Dette er folk som etter å ha sett sine egne barn bli groomet på britisk måte, vil skrike «rasist» til enhver som måtte spørre «var dette virkelig en god idé?».
Den samme typen idioter finner vi også i offentlig forvaltning og etater. De er plassert der, fordi de har dårlig virkelighetskontakt og er villige til å gjøre nær sagt hva som helst for å demonstrere sin lojalitet til kulturmarxismen som ideologi – og som en religion.
Midt oppi dette har vi drakoniske lover som forbyr nordmenn å sette ord på enkelte ting, og som gjør det straffbart å formulere tanker om aktuelle temaer på en åpen, direkte og ofte faktuelt riktig måte.
Språket kontrolleres, og med dette kontrolleres også folks formulerte tanker og meninger. Hvis noe ikke kan beskrives, kan det heller ikke defineres, og myndighetene vet dette.
Det er derfor de innfører «rasismeparagrafer», som kun er der for å ramme hvite mennesker. Det er kun hvite som blir «dømt» for brudd på disse lovene i vestlige land, og da i illegitime «domstoler» som består av sodomitter, pederaster og lojale kulturmarxister.
I et slikt miljø finnes det selvfølgelig ingen ytringsfrihet.
Kun utenfor systemet
Varsleren Edward Snowden har lenge påpekt at kryptering er det eneste som virkelig gir oss full ytringsfrihet. Dette er åpenbart veldig riktig i en stadig mer digital verden, selv om det er trist.
Fredag forrige uke brøt jeg den såkalte rasismeparagrafen minst et dusin ganger på under en halvtime i en kryptert gruppesamtale.
Hvis politiet eller myndighetene hadde vært klar over språkbruken min, og meningene som ble fremført, ville jeg blitt bøtelagt og mest sannsynlig fengslet for hatprat. Det var den mest åpenhjertige og ærlige ranten jeg noen gang har kommet med, og jeg hørte på andre snakke om lignende ting på en tilsvarende måte.
Ranten jeg kom med var en eneste stor forbrytelse mot kommunismen.
For meg var det befriende, det å saklig og høflig kunne si hva jeg egentlig mener, på en direkte formulert måte og med en egnet språkdrakt. Det å formulere mine egne tanker på en slik åpen og direkte måte gjør også at jeg tenker klarere, fordi jeg dermed kan definere.
Heldigvis var gruppesamtalen kraftig kryptert med Signal-protokollen og samtalen gikk over TOR-nettverket. Selv befant jeg meg på en sykkel, og jeg forflyttet meg fra basestasjon til basestasjon i Trondheim mens jeg pratet. Selve oppkoblingen til basestasjonene foregikk med en god VPN-tjeneste.
Ikke engang NSA kunne avlyttet mer enn kun uklare bruddstykker av samtalen, og langt mindre norske myndigheter.
Dette var frie ytringer. Virkelig frie ytringer, som foregikk utenfor den sfæren hvor myndigheter og andre aktører kan legge seg opp i hva folk mener om ting.
Slik må vi gjøre det
Ytringsfrihetskommisjonen har ikke peiling på hva de holder på med, ikke egentlig. Deltakerne er utvalgt og hentet inn fordi de er passe evneveike, og alle vet at de er det.
Forslagene deres i den nye rapporten om å la folk kalle politiet «tulling» og «kålorm», er forslag som virker å være tatt ut av en klassediskusjon i grunnskolen, hvor alle deltakerne er snille gutter og jenter som skal prøve å være litt rebelske for fagets skyld.
I realiteten kan ikke virkelig ytringsfrihet eksistere på politiske eller juridiske premisser. Ytringsfrihet i sin sanne form er ikke en rettighet vi får utdelt av staten og myndighetene. Det er noe vi må ta. Det er noe vi selv må gripe og som vi selv må ivareta. I en stadig mer digital verden er kryptering den eneste nøkkelen til ytringsfrihet.
Slik er det ikke bare i Norge, men over hele verden. Skal du kritisere totalitære regimer, eller uttale deg om maktgrupper, er kryptering det eneste virkelige redskapet du har. Vi lever i et overvåkningssamfunn, hvor vi selv må ta grep for å ivareta vår egen frihet og våre helt grunnleggende rettigheter.
Les også: E-tjenestens lagring av din datatrafikk er en ikke-sak før «valget»
Ytringsfrihet handler ikke bare om hva vi har lov til å si eller ytre, men også om andre relaterte ting, som for eksempel hvilken informasjon vi kan søke eller hvilke budskap vi kan lytte til. Det handler også om friheten til å bruke våre egne ressurser slik vi ønsker, uten at myndigheter eller andre har noe med det.
Selv sverger jeg til kryptovaluta som Monero, som er spesielt laget for å ivareta anonymitet og personvern. Hvis jeg vil donere penger til skribenter eller innholdsskapere som jeg verdsetter, kan jeg gjøre dette fullstendig anonymt. Jeg risikerer ikke å bli gjenstand for offentlig uthenging og sanksjoner, slik menneskene som donerte penger til protestkonvoiene i Canada ble.
Ytringsfrihetskommisjonen er bare jåleri, slik jeg ser det. Det er å sminke et korrupt samfunn med drakoniske lover, for å få det til å fremstå som demokratisk og rettferdig. Noe det selvfølgelig ikke er på noen måte.
Lover som den såkalte rasismeparagrafen er et direkte angrep på den hvite befolkningen, og på den hvite befolkningen alene, fordi det kun er hvite som blir dømt etter disse paragrafene. Alle andre kan for øyeblikket si og gjøre akkurat hva de vil, typisk uten konsekvenser.
Disse lovene er skreddersydd for å hindre akkurat hvite fra å formulere og ytre det de egentlig mener. Dette har jeg et bevisst forhold til, jeg er klar over det, og derfor tar jeg grep for å omgå dette lovverket i stedet.
Ytringsfrihet, tankefrihet og meningsfrihet er ikke noe staten kan gi oss, og det kommer ikke til oss gjennom liksom-kommisjoner. Det er en fødselsrett som vi selv må håndheve gjennom bevisst bruk av kryptering, og med andre løsninger for anonymitet og privatliv.