Zählers urealistiske optimisme

Doner Bitcoin til Akroma.no

kr.

Doner et egendefinert beløp

Personlig informasjon

Sum donasjon: 50,00 kr.

Lørdag 22. juni skriver Maria Zähler en kronikk, hvor hun hevder at det er uansvarlig å spre budskaper om at vi ikke kan gjøre noe for å redde nasjonalstaten. Jeg tillater meg å være uenig i det.

Synspunktene som Maria Zähler forfekter er både forståelige, og til en viss grad respektable. Men synspunktene grunner i en forestilling om at samfunnet vi kjenner kan bestå – selv om vi greier å redde nasjonalstaten, vår kulturarv og de vestlige frihetsverdiene.

Zähler skriver:

Det er mulig å redde nasjonalstatens kulturelle fellesskap. Det har ikke helt forsvunnet, vi er heldigvis ikke helt der ennå. Vi har fortsatt en sterk majoritet, og vi har heldigvis også personer med innvandrerbakgrunn som på mange måter er assimilerte. Og da er det ennå håp. Vi ser i mange land i Europa, ikke minst i noen sentraleuropeiske land, at folket med sin støtte til patriotiske politikere faktisk utgjør en forskjell, og skaper store hindre for globalistiske krefter. Her finnes ledere som makter å sette en stopper for masseinnvandring, og som klarer å stå imot et enormt press utenfra. 

Ikke oppfordre til resignasjon. Man heller til kamp. Inspirer andre til å være modige rebeller, i stedet for å være passive ofre for en stygg utvikling. Ikke gi opp. Det gjør alt bare verre.

Problemet som melder seg, er hvorvidt det faktisk er mulig i praktisk forstand å opprettholde den velferden, og den kulturen, som vi har opparbeidet i vestlige land.

Da tenker jeg ikke nødvendigvis på kulturelle forandringer og masseinnvandring, men på materielt overforbruk.

I løpet av de siste ukene har jeg lest boken Survive the Economic Collapse av Piero San Giorgio.

En bok som tar for seg det uunngåelige økonomiske kollapset, som kommer når verden går tom for petroleum.

It is clear that, whatever the available reserves of oil, they represent a finite quantity, and one day they shall all be consumed.

– Survive the Economical Collapse, av Piero San Giorgio.

«Peak oil»

Et viktig begrep å ta med i regnestykket om Europa, er såkalt peak oil. Nemlig toppen av oljeproduksjonen. Når tilgangen på olje er størst, i forhold til forbruket av råolje.

Norge nådde sin peak oil i år 2000. Etter det har norsk oljeproduksjon gått nedover. Fordi oljereservene på norsk sokkel er i ferd med å tømmes. Dette gjelder for øvrig ikke bare for Norge, men alle land i verden.

Olje- og gassfeltene i verden er i ferd med å gå tomme. Utvinningen av olje og gass kan bare foregå så lenge den er lønnsom. Med en gang man bruker med enn et fat olje i energi for å utvinne et fat olje, må produksjonen stoppe. Olje- og gassnæringen har i mange år vært kreative for å skvise ut de siste restene av olje og gass. For å opprettholde samfunnet slik vi kjenner det.

For alt er nemlig drevet av olje.

Look around you: everything you see, everything you are wearing, all that you eat, our whole cicilization is based on petroleum. What’s more, it is so inexpensive and easily available that even people at the bottom of the social ladder benefit from it.

– Survive the Economical Collapse, av Piero San Giorgio.

Industrielt landbruk er drevet av olje. Diesel må til for å pløye de enorme åkrene, og det må diesel til for å høste avlinger. Togene og skipene som frakter disse avlingene bruker olje. Lastebilene som frakter matvarer til butikkene bruker olje. Og selv om de er elektriske, eller går på bioetanol, så må det olje til for å produsere dem. Selv asfalten de kjører på er et oljeprodukt.

Verden bruker stadig mer av en ressurs som det blir stadig mindre av. Oljeforbruket øker i takt med befolkningsøkningen i verden. En økning som er såkalt eksponentiell. Noe som betyr at den øker mer og mer.

En lineær økning i noe kan være 1-2-3-4-5-6-7 og så videre. Mens en eksponentiell økning i noe vil være 2-4-8-16-32-64-128-256-1024-2048-4096 og så videre.

Vår vestlige levestandard, og vår kultur, er med andre ord ikke bærekraftig. Og det blir ikke bedre av at millioner av mennesker fra den tredje verden importeres hit, for å leve på samme vis. Med overforbruk og velferd, som er basert på olje.

Det største problemet

Problemet som verden står overfor, er ikke at himmelen faller ned over oss, eller såkalt menneskeskapt global oppvarming. Alt dette er bare meningsløse digresjoner. Problemet er at verden er i ferd med å gå tom for olje. Et råstoff som alle industriland er fullstendig avhengige av.

Uten olje vil ikke en oljebasert sivilisasjon fungere.

Since 1980, we have been consuming four barrels of oil for every new one we have discovered. Annual oil conspmption surpassed the world’s annual gross product in 2002. Put simply, we are facing a radical divergence between supply and demand.

– Survive the Economical Collapse, av Piero San Giorgio.

Til og med produksjonen og bruken av mer «miljøvennlig» drivstoff krever olje. Blant annet for å utvinne og frakte ressursene som trengs til slik produksjon. Maskinene trenger smørefett, bygninger og struktur skal reises, og produktene skal fraktes ut til forbruker.

Videre må vi fortsatt ha olje til å produsere plast. En av vår tids viktigste og mest brukte materialer. Et materiale som har skapt store problemer for planeten vår. Blant annet i havet.

We have been massively polluting our ecosystem for a long time: mineral extraction has devastating effects, chemical pollution is terrible for our land, especially agricultural land. The worst poisons are petroleum derivatives (pesticides, plastics, harmful chemical products) or substances resulting from petroleum or carbon combustion (nitrogen oxides, etc.). We forget that this has consequences; and when someone near us gets cancer, we blame fate or regret the inability of medical science to treat it. We consider normal a way of life that is sick, highly aberrant, and cannot last. We will pay dearly for this.

– Survive the Economical Collapse, av Piero San Giorgio.

Det er bare å ta en titt på trafikken i en vanlig norsk by. Eksempelvis Trondheim eller Oslo. Se på bilene, bussene og lastebilene. Hvor mange kilowatt er det som går med daglig til transport og frakt, av både gods og mennesker? Hvor mange kalorier trengs til dette formålet? Kalorier som er pumpet opp fra dype brønner, langt under jordens overflate.

Jeg vet ikke svaret på dette. Men alt jeg kan si med sikkerhet er at det er mye. Veldig mye. Tenk så over at dette skjer over hele verden. Hver eneste dag. En verden hvor det blir stadig flere mennesker. Mennesker som vil gjøre nøyaktig det samme. Som vil forbruke på akkurat samme måte. En oljeavhengig verden.

Så hva er det å bevare?

Å bevare en oljebasert sivilisasjon, som i Europa, er på grunn av den kommende mangelen på olje og petroleum umulig. Vi kan ikke fortsette å leve som vi gjør i dag.

Kritisk infrastruktur kommer til å svikte. Velferden kommer til å gå til helvete. Og da vil masseinnvandringen av velferdsturister ordne seg av seg selv. Folk vil flytte på seg, til de stedene i verden hvor petroleum fortsatt er tilgjengelig. Og Norge vil med tiden ikke være blant de stedene.

Selv er jeg gjerne det som kalles en akselerasjonist. Nemlig en som mener at det beste er å gi bånn gass. Jeg er så subversiv at jeg ønsker den kommende kollapsen velkommen. Kun slik vil vi kunne finne tilbake til våre europeiske røtter. Av nødvendighet, snarere enn av bekvemmelighet.

Og da er det viktig at vi vet å bevare det som faktisk er viktig å bevare. Ikke demokratiet og rettsstaten. Men vår moral, nestekjærlighet og vår evne til å være selvberget. Verdier som hele Europa er tuftet på. Men som mange har glemt i en tåke av materialt overforbruk, og goder som vi tar for gitt.

Del innhold: