Mediene snakker stadig oftere om samhold, beredskap og det store «vi». Men det finnes ikke noe ekte «vi» – bare et system som krever din lojalitet uten å gi deg noe tilbake.
Det er nesten komisk å se hvordan mediene i Norge nå fylles med prat om samhold, beredskap og det store «vi». Vi blir fortalt at «vi» må stå sammen, at «vi» må forberede oss på kriser og krig, og at «vi» må forsvare landet vårt. Men hvem er egentlig dette «vi» de snakker om?
For sannheten er at det aldri har eksistert noe ekte «vi» i dette landet – ikke i moderne tid. Det Norge vi vokste opp med, finnes ikke lenger. Det er byttet ut med et splittet og kunstig samfunn, der alt som en gang holdt oss sammen, er blitt revet ned. Tro, tradisjoner, grenser, moral og felles kultur er byttet ut med identitetspolitikk, forvirring og ideologisk overstyring. Og nå, etter at de har brukt år på å rive ned tilliten og fellesskapet, ber de oss stille opp og forsvare det?
Forsvare hva, egentlig?
En stat som snur opp-ned på virkeligheten og lærer barn at kjønn er flytende? Et samfunn som slipper inn vold, kaos og kriminalitet – og angriper dem som sier ifra? En elite som kaller det «hat» å ville beskytte det som er normalt og godt? Er det dette de mener vi skal ofre oss for?
Dette samfunnet er ikke verdt å kjempe for. Ikke i krig. Ikke i krise. Ikke i det hele tatt.
De som styrer og former opinionen i dag, har brukt tiår på å gjøre Norge til et sted mange ikke lenger kjenner seg igjen i. Og likevel forventer de at vi skal stille opp som lojale forsvarere, når det passer dem. De snakker om fellesskap, men de mener lydighet. De snakker om beredskap, men de mener underkastelse.
Jeg skylder dem ingenting. Det gjør mest trolig ikke du heller – egentlig.
Når systemet kollapser, får det stå alene. Jeg har ingen plikt til å redde det – og ingen lojalitet til dem som har brukt makta si til å forakte og ødelegge det som en gang var verdt å forsvare.
Så neste gang du hører ordene «samhold», «beredskap» og «vi», stopp opp og spør deg: Hvem er egentlig dette «vi»?
Svaret kommer til å si deg mer enn alle nyhetsinnslag og pressekonferanser til sammen.
For når du virkelig begynner å se etter, så er det ikke vanskelig å skjønne hva som foregår. Dette snakket om «vi» er ikke ment å inkludere deg. Det er ment å kontrollere deg. De som styrer retorikken, tilhører en klasse som aldri selv kommer til å stå i front når krisen treffer. De har sine trygghetsnett, sine kontakter, sine fluktplaner og sine dobbeltstandarder. Det er alltid noen andre som må betale prisen. Noen andre som skal kjempe. Noen andre som skal ofre seg.
Og det er deg.
De vil at du skal tro at vi alle er i samme båt. Men i virkeligheten er båten lekk, og de som sitter med makta, har allerede sikret seg redningsvestene. Du skal ro, svette og ta imot slagene – mens de står på dekk og roper om samhold. De trenger din lojalitet. Ikke fordi de bryr seg om deg, men fordi systemet deres ikke klarer å stå uten at du bærer det på skuldrene dine.
Og derfor må du spørre deg selv: Er det virkelig verdt det? Er dette samfunnet – slik det faktisk er blitt – verdt å ofre noe for? Verdt å kjempe for? Verdt å risikere livet for?
For meg er svaret klart: nei.
Jeg skylder ikke dette systemet verken lojalitet eller beskyttelse. Det har allerede vist meg hva det er: Et maskineri som undertrykker det som er sant, naturlig og sunt – og som løfter frem det motsatte. Et system som gjør narr av ansvar, ydmykhet og trofasthet, samtidig som det belønner selvdyrking, oppløsning og opprør mot alt som er hellig. Et samfunn der moral er relativt, identitet er flytende, og sannhet er det flertallet bestemmer den skal være.
Når slike strukturer kaller på deg og ber om lojalitet, bør svaret være et stille, men urokkelig nei. Ikke i hat. Ikke i sinne. Men i klarsyn. Det er ikke et fellesskap du vender ryggen. Det er en illusjon du gjennomskuer.
Og det er noe frigjørende i å innse at du ikke lenger trenger å late som. Du trenger ikke være med. Du trenger ikke applaudere. Du trenger ikke gå i takt. Du kan rett og slett gå din egen vei – og la dem få sitt «vi» i fred.
Men de får ikke deg.