Kristendom handler ikke om å fremme politiske prosjekter, men om frelsen i Jesus Kristus. Når troen blir kidnappet av politikk, svekkes evangeliets budskap om håp og nåde.
Espen Ottosen peker i en lederartikkel i Dagen på farene ved å blande sammen kristendom og politisk konservatisme. Jeg er enig i mye av det Ottosen skriver, men vil samtidig utfordre noen perspektiver og tilføye egne tanker om temaet.
For det første er det viktig å understreke at jeg ikke nødvendigvis er så politisk konservativ, selv om jeg er teologisk konservativ. For meg handler troen om én ting: å få syndenes forlatelse i Jesus Kristus. Det er grunnen til at jeg går i kirken hver søndag – ikke for å fremme et politisk prosjekt. Dessverre ser vi stadig oftere at kristendom brukes som et redskap i samfunnsdebatten, enten som en identitetsmarkør eller som et middel for å fremme ulike politiske agendaer. Dette er en utvikling som bør bekymre alle som setter evangeliet i sentrum.
Ottosen påpeker med rette hvordan politiske ledere, som Donald Trump og Vladimir Putin, bruker religiøse verdier for å legitimere sin politikk. Faren begrenser seg imidlertid ikke til de mest åpenbare tilfellene. Også i Norge ser vi tendenser til en form for «kulturkristendom», hvor kristendommen reduseres til et kulturelt symbol snarere enn en levende tro.
Et tydelig eksempel på dette finner vi hos den politisk konservative avisen Document, som i et lengre innlegg den 20. desember blander teologiske tradisjoner på en måte som skaper forvirring i stedet for å fremme tro. Når Document kombinerer Solovjovs ortodokse perfeksjonisme, med dens vekt på moralsk opphøyelse, og luthersk syndsrealisme, som understreker menneskets totale avhengighet av nåden, oppstår en teologisk hybrid uten indre sammenheng. Resultatet er en bastardisert teologi som verken gir trøst eller håp.
Jeg er også enig med Ottosen i at kristen etikk handler om mer enn politiske merkelapper. Omsorg for fattige, for skaperverket og for flyktninger er ikke venstresidepolitikk – det er bibelske idealer. Samtidig må vi være tydelige på at kristne kan ha ulike politiske standpunkter uten å miste sin tro. Politisk pluralisme er ikke et problem så lenge troens fundament forblir det samme: nåden i Jesus Kristus. Som det står i Romerne 3,23-24: «… alle har syndet og mangler Guds herlighet, og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.»
Å tro på Bibelen, slik den står skrevet, er konservativ teologi.
Som Paulus advarer i Galaterbrevet 1,8: «Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» Denne advarselen ble også fremhevet av kirkefedrene, som Ireneus av Lyon, som i «Mot heresiene» understreker at sannheten alene finnes i apostlenes evangelium.
«Konservativ» liberalteologi
Flere ting blir derimot feilaktig omtalt som «konservativt». Et eksempel er kristensionisme og dispensasjonalisme, der støtte til staten Israels politikk fremstår som et religiøst imperativ. Jeg må ta et klart standpunkt her: Jeg personlig støtter ikke Israels voldsferd, og dette skyldes ikke nødvendigvis politiske overbevisninger. En ukritisk støtte til Israel kan, slik jeg ser det, tolkes som en form for liberalteologi, der teologiske kompromisser inngås for å tilpasse seg en politisk agenda.
En annen ting som gjerne blir feilaktig omtalt som «konservativt» er moralistisk legalisme. Dette er en tilnærming der man legger overdreven vekt på å opprettholde ytre regler og lover, ofte på bekostning av det indre åndelige livet og nåden i evangeliet. Et klart eksempel på moralistisk legalisme kan være å redusere kristen tro til et sett med regler for oppførsel eller bekledning, der troens verdi måles i hvor godt man følger disse reglene.
La oss ta forbudet mot dans som et eksempel. I enkelte kristne miljøer har dans vært sett på som syndig, til tross for at det ikke finnes noe eksplisitt bibelsk forbud mot det. Dette har resultert i en praksis der folk blir dømt som mindre åndelige eller til og med som frafalne, bare fordi de deltar i sosial dansing. Et annet eksempel er interne kleskoder, hvor man i enkelte kristne menigheter forventer at menn kler seg som en tvilsom bruktbilselger, med de rette plaggene og billige dresser fra Dressmann. Disse tilnærmingene er klassiske tilfeller av legalisme: Man skaper ekstra regler som går utover Skriften og gjør dem til målestokken for troens autentisitet og oppriktighet.
Denne type legalisme flytter fokuset fra Jesu frelsesverk til menneskets prestasjoner og skaper et klima der frykt og ytre fasade styrer troen, i stedet for kjærlighet og nåde. Bibelen advarer tydelig mot dette i Galaterbrevet 5,1, der Paulus kritiserer dem som forsøkte å gjeninnføre Moseloven som en betingelse for frelse, og understreker at «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.» Legalismen fratar evangeliet dets kraft ved å gjøre kristenlivet til en byrde i stedet for en glede. Ethvert forsøk på å innføre en slik legalisme er teknisk sett liberalteologi, selv om mange tror at det er «konservativt».
Lov og evangelium
Derfor er det så viktig at vi ikke lar troen bli kidnappet av politiske prosjekter. Som Luther påminner oss gjennom læren om de to regimenter, tilhører Guds rike noe helt annet enn denne verden. Troen skal dermed ikke være et verktøy for å fremme menneskelige ambisjoner eller verdslige politiske prosjekter, men en kilde til frelse og nåde.
Dette fremgår tydelig i Den augsburgske bekjennelsen artikkel IV, hvor det heter: «De lærer videre at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men de blir rettferdiggjort ufortjent for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og får syndenes forlatelse for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro lar Gud gjelde som rettferdighet for seg. Rom. 3 og 4.»
Min utfordring til alle som kaller seg kristne, enten de er politisk konservative eller liberale, er denne: Hva er motivasjonen for troen din? Hvis svaret er noe annet enn å få syndenes forlatelse gjennom Jesus Kristus, er det kanskje på tide å gå tilbake til kilden – Bibelen og evangeliet. Det er der vi finner sannheten, friheten og det eneste håpet som holder. Som Jesus sier i Matteus 11,28: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!»
For å forstå dette dypere, må vi klargjøre forholdet mellom lov og evangelium. Lovens hensikt er å vise oss vår synd, vår ufullkommenhet og vårt behov for en Frelser. Den setter en uoppnåelig standard for menneskelig rettferdighet og avslører vår avhengighet av Guds nåde. Som Paulus skriver i Romerne 3,20: «Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.»
Evangeliet, derimot, handler om hva Gud har gjort for oss i Kristus. Det er det gode budskapet om at syndenes forlatelse, liv og frelse er gitt oss gratis gjennom troen på Jesus Kristus. Der loven driver oss til fortvilelse over vår egen udugelighet, løfter evangeliet oss opp ved å peke på Kristus som vår fullkomne rettferdighet. Som det står i Efeserne 2,8-9: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.»
Når vi blander lov og evangelium – for eksempel ved å tro at vi kan oppnå Guds gunst gjennom egne gjerninger, eller ved å redusere evangeliet til en etisk eller politisk agenda – mister vi begge deler. Loven blir utvannet og mister sin evne til å avsløre synd, og evangeliet blir redusert til en ny form for lov, snarere enn et budskap om frihet.
Derfor må vi alltid la loven og evangeliet stå i riktig forhold til hverandre. Loven viser oss vår nød, men evangeliet er løsningen. Dette forholdet beskytter oss mot både legalisme, som setter frelsen på spill ved å legge byrder på troende, og antinomisme, som avviser lovens rolle helt. Som kristne lever vi i spenningsfeltet mellom disse, men alltid med Kristus som sentrum og kilde til håpet vårt.
Det er viktig å huske på dette, spesielt i en tid hvor troen ofte brukes til andre formål. Når vi hviler i evangeliet, handler ikke troen om å kjempe for noe i denne verden, men om å finne fred i det Jesus allerede har gjort for oss på korset. Dette er kjernen i kristen tro, og det er denne sannheten vi skal dele klart og tydelig.