Regjeringen sier de vil hjelpe folk med strømregningen. I virkeligheten dekker de over et ødelagt system – med dine egne penger.
Regjeringen har lansert et nytt grep for å håndtere de høye strømprisene i Norge. De kaller det «Norgespris». Navnet er strategisk. Det høres trygt ut. Nasjonalt. Som noe solid og forutsigbart. Men bak fasaden skjuler det seg en ordning som ikke løser det egentlige problemet. Den skjuler det.
Fredag 24. mai la regjeringen frem Prop. 148 L (2024–2025) – det formelle lovforslaget om Norgespris. Det ble vedtatt i statsråd og sendt videre til Stortinget for behandling. Nå, den 26. mai, står vi midt i debatten om et forslag som skal låse strømprisen for husholdninger og fritidsboliger på 40 øre/kWh fra oktober 2025 – uten at det gjøres noe med selve prissystemet.
I stedet for å ta tak i hvorfor strømprisene er blitt så høye – nemlig at vi har koblet vårt nasjonale vannkraftbaserte system til et europeisk marked styrt av gasspriser og energiknapphet – lar man markedet fortsette som før. Prisen skal fortsatt være høy. Forskjellen er bare at staten nå skal betale deler av regningen med skattepengene våre.
Vi betaler altså like mye. Bare på en annen måte.
Flere høringsinstanser peker nettopp på dette: At forslaget ikke angriper problemet ved roten, men bare forsøker å lindre symptomene. Når strømprisen skjules på denne måten, blir det også vanskeligere å få til reelle endringer. Og det svekker motivasjonen for folk og politikere til å kreve noe bedre.
Urettferdig, dyrt og dårlig utredet
Et annet stort problem med ordningen er hvordan den fordeler støtte. Norgespris skal også gjelde fritidsboliger. Det betyr at folk med god råd, som eier flere eiendommer, får strømstøtte de ikke trenger. Samtidig får mange barnefamilier og folk i kalde strøk støtte bare opp til et visst forbruk – resten må de betale full pris for. Jo større behov du har, desto mindre hjelp får du, relativt sett. Det undergraver hele poenget med en rettferdig støtteordning.
Ordningen svekker også motivasjonen til å spare strøm. Når prisen oppleves som fast og trygg, bryr færre seg om å redusere forbruket. Det fører til høyere belastning på nettet, og kan gi økte priser for alle som står utenfor ordningen – som næringsliv og industri. Dette er det motsatte av det vi trenger i en tid hvor vi skal kutte energibruk og investere i grønn omstilling.
Systemet er i tillegg teknisk tungt og vanskelig å forstå. Det krever nye rutiner og merarbeid for nettselskapene, uten garanti for at de får dekket kostnadene. Dermed kan regningen ende hos oss andre – gjennom økt nettleie.
Og ikke minst: Forslaget ble sendt på høring med bare én måneds frist. Flere fagmiljøer, som SSB og NHO, har kritisert dette som utilstrekkelig for en ordning med så store økonomiske og politiske konsekvenser. Alternativer som behovsprøvd støtte eller forbedringer i dagens system ble ikke vurdert skikkelig.
Vi kan ikke fortsette å late som
Alt i alt fremstår Norgespris som et politisk plaster – ikke en løsning. Det skjuler et urettferdig og kostbart system i stedet for å endre det. Den viktige debatten om hvem som skal kontrollere norske kraftressurser, og til hvilke priser, blir nok en gang skjøvet unna.
Og det har vi ikke råd til.
Ikke bare fordi det koster penger – men fordi det koster tid. Hver krone som brukes på å dekke over problemet, kunne vært brukt på å løse det. Hver vinter med akutt støtteordning, er en vinter uten reform. Og mens regjeringen utsetter de ubehagelige valgene, fortsetter strømprisene å være en sosial og økonomisk byrde for tusenvis av husholdninger og bedrifter.
Vi trenger et rettferdig strømmarked som er bygget for norske forhold. Et marked som tar hensyn til at vi har overskudd av vannkraft, at vi har spredt bosetting, og at strøm ikke er luksus – men en livsnødvendighet. Det vi ikke trenger, er enda en midlertidig ordning som later som alt er i orden, mens vi fortsetter å betale prisen – både bokstavelig og politisk.