Denne boken gir en skremmende, men fascinerende innsikt i fristelsens natur. C. S. Lewis tar leseren med på et dypdykk i demoniske strategier og menneskelig svakhet.
I helgen fullførte jeg boken Djevelen dypper pennen av C. S. Lewis, en fascinerende og tankevekkende bok utgitt for første gang i 1942. Den originale engelske tittelen er The Screwtape Letters. Lewis bruker en satirisk og innsiktsfull skrivestil for å utforske temaer som fristelse, moral og den menneskelige psyke.
Boken består av brev skrevet av en erfaren demon ved navn Tommeskrue, som gir sin nevø, Malurt, råd om hvordan han kan friste mennesker til å vende seg bort fra Gud. Gjennom brevene ser vi hvordan demonene planlegger å påvirke «pasienten», en navnløs mann, med mål om å svekke hans tro og få ham til å vende seg bort fra Gud, som demonene refererer til som «Fienden».
Et eksempel på dette er Tommeskrues råd om å skape forvirring og tvil ved å få mennesker til å fokusere på trivialiteter, som andre kirkegjengeres utseende eller oppførsel, i stedet for på det åndelige innholdet i gudstjenesten. Ved å lede menneskets tanker bort fra det vesentlige, håper demonene å svekke deres tro uten at de selv er klar over det.
Her er et utdrag:
Min kjære Malurt!
Det er med alvorlig misnøye jeg ser at din pasient er blitt en kristen. Du må ikke innbille deg at du har noe håp om å slippe den vanlige straffen for det. Tvert imot håper og tror jeg at du i dine beste øyeblikk ikke engang ønsker å slippe fra den. I mellomtiden må vi gjøre det beste ut av situasjonen. Det er ingen grunn til å fortvile. Mange hundre av disse som er blitt omvendt etter at de ble voksne, er blitt vunnet tilbake etter et kort opphold i Fiendens leir og er nå hos oss. Alle pasientens vaner, både de sjelelige og de legemlige, er ennå fordelaktige for oss.
En av våre store forbundsfeller er for tiden Kirken selv. Misforstå meg ikke. Jeg mener ikke Kirken slik som vi ser den spenne over alle tider og alle land, med røtter i evigheten, fryktinngytende som en hær med flygende faner. Jeg tilstår at det er et syn som gjør våre dristigste fristere motløse. Men heldigvis er denne kirken usynlig for disse menneskene. Det eneste pasienten din ser, er den halvferdige bygningen i etterlignet gotisk stil på den nye byggetomten. Når han går inn i den, ser han kolonialkjøpmannen i strøket geskjeft og med salvelsesfull mine skynde seg fram til ham med en liten bok med gullsnitt som inneholder en liturgi som ingen av dem forstår, og en liten sjusket bok som inneholder religiøse dikt, de fleste dårlige og med forvansket tekst, og dessuten trykt med meget små bokstaver. Når pasienten kommer fram til plassen sin og ser seg rundt, oppdager han akkurat de naboene som han hittil har unngått.
Få hans tanker til å flakke frem og tilbake mellom uttrykk som «Kristi legeme» og de ansiktene han selv ser på benken ved siden av. Det spiller naturligvis ingen rolle hvordan menneskene som sitter der er i virkeligheten. Du vet kanskje at en av dem er en dyktig stridsmann på Fiendens side. Bry deg ikke om det. Pasienten er en dumrian, takket være Vår Far i Avgrunnen. Hvis en av disse naboene synger falskt eller har sko som knirker eller dobbelthake eller pussige klær, så er det lett å få pasienten til å synes at deres religion også må være litt latterlig.
For du skjønner at på dette begynnerstadiet har han en forestilling om «de kristne» som han tror er religiøs, men som i virkeligheten for det meste er lånt fra billedlige fremstillinger. Han ser for seg togaer og sandaler og brystharnisk og nakne ben, og bare det at de andre menneskene i kirken har på seg moderne klær, er – naturligvis ubevisst – en virkelig vanskelighet for ham. La det aldri bli bevisst; la ham aldri spørre seg selv hvordan han hadde ventet at de skulle se ut. Hold allting tåkete i hans sjel nå, så vil du i all evighet kunne more deg med å skape i ham den særegne klarhet som Helvete gir.
Arbeid derfor hardt for å utnytte følelsen av skuffelse eller antiklimaks som pasienten sikkert kommer til å oppleve i løpet av sine første uker som kirkegjenger. Fienden tillater denne skuffelsen å komme hver gang et menneske står foran et krafttak. Den kommer når gutten som i barneværelset er blitt henført av «Fortellinger fra Odysseen» legger seg i selen for virkelig å lære gresk. Den kommer når to som elsker hverandre, er blitt gift og begynner på den virkelige oppgaven å lære å leve sammen. På alle livets områder markerer den overgangen fra drømmende lengsel til strevsom handling.
Fienden tar denne risikoen fordi han har det merkelige innfallet at disse avskyelige menneskekrypene «av fri vilje» skal elske og tjene ham – bli hans «barn» er det ordet han bruker i sin inngrodde forkjærlighet for å forsimple hele åndeverden.
Gjennom sin satiriske behandling av det onde, klarer Lewis å få frem et tydelig budskap til leseren – nemlig at det er langt viktigere å fokusere på essensen av troen enn på hvordan andre kirkegjengere ser ut eller oppfører seg.
Et annet tankevekkende poeng er den tendensen mange har til å vandre mellom ulike kirkesamfunn for å finne en kirke som «passer» dem best. Dette kan være fornuftig hvis man vurderer forkynnelsens kvalitet og det teologiske innholdet, men det blir problematisk hvis man kun fokuserer på ytre og overfladiske aspekter ved kirkesamfunnene.
Det er også viktig å merke seg at noen kirkesamfunn velger å vanne ut det religiøse budskapet for å være mer tilpasset samtiden – noe som Den norske kirke har fått mye kritikk for å gjøre.
Jeg har undersøkt på registreringskontoret de to kirkene som ligger nærmest. Begge har visse fordeler. I den første av dem er sognepresten en mann som lenge har holdt på med å vanne ut kristendommen for å gjøre det lettere for menigheten, som han går ut fra er skeptisk og hardkokt, å godta den. Følgen er at det nå er han som sjokkerer sognebarna med sin mangel på tro, ikke omvendt. Han har underminert kristendommen i mange sjeler. Den måten han leder gudstjenesten på, er også beundringsverdig. For å spare menigheten for alle «anstøtsstener» har han sløyfet både de valgfrie og de obligatoriske skriftstykker, og uten å merke det tar han ustanselig om og om igjen i en uopphørig rundgang for seg de femten Davids salmer og de tyve epistler som han liker best. På den måten er vi garantert at han og hans hjord noensinne gjennom Skriften skal få høre noen sannhet som de ikke alt kjenner. Men pasienten er kanskje ikke riktig dum nok for denne kirken – i hvert fall ikke ennå?
Djevelen dypper pennen er en bok som ikke bare underholder, men også utfordrer leseren til å reflektere over sine egne svakheter og fristelser.
Lewis’ evne til å skildre den subtile ondskapen som kan infiltrere hverdagslivet, gjør denne boken til en tidløs klassiker. Boken minner oss om at kampen mellom godt og ondt ikke alltid er åpenbar, men ofte utkjempes i det stille, i tankene og hjertene til hver enkelt av oss. Dette er en bok som vil sette dype spor hos enhver leser som tør å møte de mørkere sidene av sin egen menneskelighet.